Kerouac på veien igjen

Jack Kerouacs kultbok «On the Road» blir film med Francis Ford Coppola som produsent.

De eneste som interesserer meg er de gale, de som er gale nok til å leve, gale til å snakke, de med begjær etter alt på en gang, de som ikke lengter etter det vanlige, men som brenner, brenner, brenner, som romerske lys gjennom natten».

Dette skriver Jack Kerouac i romanen «On the Road», boka som skulle prege flere generasjoner og påvirke forfattere, musikere og andre kunstnere. Det er 51 år siden boka utkom etter mange omskrivninger.

Ifølge William Burroughs, en av de andre beatforfatterne, og nær venn av Kerouac, førte boka til at utallige ungdommer dro ut på veien i Kerouacs spor tvers over det amerikanske kontinent. Millioner av levis-bukser ble solgt, like mange kaffemaskiner.

BEATGENERASJONEN, som oppsto på 40-50-tallet i USA, hadde slått røtter. Og Allen Ginsberg og Jack Kerouac har aldri sluttet å interessere. I flere tiår har mange tenkt tanken at «On the Road» måtte bli film. Alle ga opp. For boka har jo intet «plot», den er en eneste lang og utrolig innlevelse i søken etter et annet liv. Men endelig blir den film.

Neste år lanseres «On the Road» med Francis Ford Coppola som produsent. Walter Salles og Jose Rivera er regissør og filmmanusforfatter, gutta som sto bak «Motorsykkeldagbøkene» og som har erfaring med roadmovies.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til høsten blir også Jack Kerouacs og William Burroughs’ bok «And the Hippos Were Boiled in Their Tanks» fra 1945 for første gang utgitt.

Og for tiden er Kerouacs «scroll», rullen som han skrev det aller første utkastet til «On the Road» på, på utstillingsturné i USA og Europa. Den begynte i 2004. I mai i år var den ved universitetet i Texas, i juli til september i Indianapolis Museum of Art. Fra desember til januar stilles rullen ut ved Universitetet i Birmingham, før den kommer til University College i Dublin. Kanskje får også flere europeere oppleve dette spesielle manuset som samleren James Irsay kjøpte for 2.2 mill dollar i 2001. Til da hadde aldri et litterært verk nådd en slik prisklasse.

JACK KEROUACS EVENTYRLIGE liv og forfatterskap står foran en renessanse, 57 år etter han på tre uker avsluttet det første utkastet til «On the Road». Han tapet sammen ark til en papirrull og klippet den til slik at den passet til skrivemaskinen. Han ville ikke avbryte tankerekken. Han skrev dag og natt, gikk på benzedrine, et narkotisk amfetamin-liknende stoff som ga brukeren euforisk stimulans. Kerouac svettet ut stadig flere T-skjorter som ble hengt til tørk i stua. Han var drevet av en heseblesende galskap som kanskje kom til å forme hans liv.

BEATGENERASJONEN: Allen Ginsberg har fanget inn Peter Orlovsky (t.v) og Jack Kerouac i badebukser mens en fullt påkledd William S. Borrougs tar seg en lur på stranda i Tanger i Marokko i 1957. Livet ble aldri det samme for noen av dem etter at de møttes på slutten av 40-tallet. Foto: Allen Ginsberg/Corbis/Scanpix
BEATGENERASJONEN: Allen Ginsberg har fanget inn Peter Orlovsky (t.v) og Jack Kerouac i badebukser mens en fullt påkledd William S. Borrougs tar seg en lur på stranda i Tanger i Marokko i 1957. Livet ble aldri det samme for noen av dem etter at de møttes på slutten av 40-tallet. Foto: Allen Ginsberg/Corbis/Scanpix Vis mer

Også 57 år etter fant jeg en skatt på The Beat Museum i San Francisco. Først var vi innom berømte Vesuvio kafé, Beatgenerasjonens møtested, der veggene er fylt av bilder av alle fra Allen Ginsberg til Bob Dylan, en av de mange som ble påvirket av Beat-generasjonen. Rett rundt hjørnet ligger The Beat Museum som er av relativ ny dato, en blanding av butikk og museum.

HVA FANT JEG I hyllene? En cd, der Kerouac leser fra «On the Road». Og synger jazz. Tilgi min uvitenhet, men ikke visste jeg at han var en fremragende jazzsanger, med bakgrunn som scat-sanger og bongo-spiller i unge år.

Stemmen er sensuell, han synger med en overraskende god stemme og smittende glede. Han har jazzen i blodet. Og når vi hører ham lese fra boka si, er det som muntlig jazz. Han leser nesten uten å strekke pusten, rastløst, pausene er få, han driver lytteren livsberusende videre i de utrolige reisene på kryss og tvers på det amerikanske kontingent.

En ekstra godbit på slutten av plata; Tom Waits, som også var influert av Jack Kerouac, synger med sin hese stemme til egen musikk en tekst av Kerouac.

Jazz var en livsstil for Kerouac, og han var stadig på jazzklubber til morgendemringen. I toppsjiktet for ham var blant andre Charlie Parker (Bird) og Dizzy Gillespie som også ga et av sine arrangementer tittelen «Kerouac».

Kerouac ble oppfordret til å gi ut flere plater, og hans aller første offisielle opptreden var i et TV-program i 1959, der han leste fra «On the Road». Den vakre, unge hippieforfatteren kom til å trollbinde tusenvis av TV-seere som aldri hadde opplevd en forfatters prosa på denne måten. Slik han også trollbandt en hel verden da «On the Road» endelig etter mange omskrivninger og sensureringer utkom i 1957.

Natten til 4. september 1957 forlot Kerouac og forfatteren Joyce Johnson husværet de delte for å få tak i New York Times som skulle bringe den aller første kritikken. I den svake belysningen i en bar leste de. Gilbert Millstein ga den strålende mottakelse: Som Hemingways «The Sun Also Rises» ble betraktet som selve vitnemålet om den fortapte generasjonen, vil «On the Road» bli det samme for Beat-generasjonen». Neste morgen var Kerouac berømt.

I et av de opprinnelige utkastene til boka, brukte Kerouac de virkelige navnene til sine kamerater på reisene. Forfatteren Neal Cassady fikk seinere navnet Dean Moriarty, Allen Ginsberg ble kalt «Carlo Marx», William Burroughs ble «Old Bull Lee» og Kerouac selv «Sal Paradise». Deres liv og reiser gjennom sju år var ikke noen speidertur. Blakke i gamle biler, stort sett høye på stoff og alkohol. Rastløse jaget de videre i livet.

Boka er også spekket av de vakreste naturbeskrivelser gjennom stat etter stat. Egentlig burde man lese den med kart ved sin side for å følge dem. Og selvfølgelig vært langt mer skolert i det amerikanske språk og slang for å få med alle nyanser. Ellevilt, vakkert, sårt med en vidunderlig galskap som guide.

Kerouacs beskrivelse av deres møte med Mexico, der de blir høyere enn noen gang på sigarer av marihuana, og kaster seg inn i et horehus, hører til bokas muntre høydepunkter.

MERKELIG NOK, selv om boka var en suksess og en kultbok, ble den ikke oversatt til norsk før i 1992 med tittelen «På kjøret», selvfølgelig av Olav Angell som har spesialisert seg på avansert, moderne amerikansk litteratur. Han gjendiktet også Allen Ginsbergs «Howl» (Hyl). «På kjøret» finnes nå i billigutgave, sist utgitt i 2004. Den burde komme i enda en ny utgave med et forord om Kerouacs liv og diktning, og hans store betydning for andres forfatterskap. Det finnes i den amerikanske utgaven.

Kerouac ble født i 1922 inn i en arbeiderfamilie, halvt fransk. På universitetet var han en god fotballspiller som ga ham stipend til Columbia University i New York.

Der han traff Allen Ginsberg, William Burroughs og Neal Cassady. Livet ble aldri det samme for noen av dem etter det.

Møtet ble begynnelsen på Beatgenerasjonen og den ville tilværelsen som til slutt tok livet av Kerouac. Årevis med dop og alkohol brant opp livet hans da han bare var 47 år i 1969.

Det finnes mange kilder til Kerouacs liv, blant annet dokumentarfilmen, «The Source» fra 1999 i Chuck Workmans regi, der vi møter en rekke av datidas store fra jazz og litteraturmiljøet i live-opptak. En meget severdig film om mennesker som brente lysene i begge ender.

Som levde mens de levde.

Harriet Eide er journalist i Dagbladet.

«THE SCROLL»: Rullen som Kerouac skrev førsteutkastet til «On the Road» på.
UTSTILT: Jack Kerouacs skrivemaskin er med i utskillingen.
REKORD: Samleren James Irsay kjøpte manuset til «On the Road» for 2.2 millioner dollar i 2001.
GRAVSTED: Jack Kerouac ligger begravet i Lowell, Massachusets