Kerry og Bush-revolusjonen

REVOLUSJONERENDE

endringer har funnet sted i amerikansk utenrikspolitikk under George W. Bush. En defensivt innrettet sikkerhetspolitikk bygget på avskrekking og oppdemming, er blitt erstattet av en offensiv kurs der truslene skal håndteres før de får utvikle seg. Status quo makten USA som tidligere var det rådende internasjonale systemets fremste vokter, har under Bush ikke bare satt seg fore å endre verden, men også gjort egen dominans til erklært målsetting. I Midtøsten hvor USA før siktet mot stabilitet og maktbalanse, domineres amerikansk politikk nå av et ambisiøst demokratiseringsprosjekt der regimeskiftet i Irak bare er første etappe. Og mens USA tradisjonelt har ønsket å fremstå som en appellerende og lyttende supermakt, har landet under Bush lagt tilsvarende vekt på besluttsomhet og vilje til egenrådig opptreden. I tillegg har den amerikanske skepsis mot deltakelse i internasjonale militære engasjementer, blitt erstattet av en utstrakt vilje til bruk av militærmakt for å fremme USAs interesser.

Ikke uventet har den kommende demokratiske presidentkandidaten, John Kerry, gjort kritikk av denne utenrikspolitikken til ett av sine hovedskyts mot Bush. Således angriper Kerry den sittende presidenten for å isolere USA i forhold til sine allierte, for å kaste vrak på FN og NATO, for å skape negative holdninger til USA rundt om i verden og for å legge altfor stor vekt på ensidig bruk av amerikansk militærmakt i kampen mot terrorismen. Skal USA nå sine mål og bevare sin internasjonale innflytelse må landet i følge Kerry snarest vende tilbake til den tradisjonelle samarbeidsorienterte kurs man førte blant annet under Bill Clinton. En slik utenrikspolitikk ville også være i tråd med de holdninger som Kerry har forfektet i sine 20 år i Senatet. Ut fra dette kan det se ut som om amerikanerne ved høstens valg står overfor klarere utenrikspolitiske alternativer enn tilfellet har vært på mange tiår. Forskjellene mellom Bush og Kerry synes faktisk å være større enn selv de man fant mellom Nixon og McGovern i 1972.

DET ER DERFOR

ikke rart at omverdenen anser det kommende valg som ekstremt viktig og helt avgjørende for hvordan USA vil opptre i de neste fire årene. I Europa eksisterer det allerede store forhåpninger om at en Kerry-seier vil bety at USA vender tilbake til velkjente utenrikspolitiske spor og at man igjen vil få normale gode forbindelser mellom USA og dets allierte. De som har slike forhåpninger kan imidlertid fort bli skuffet. Det finnes nemlig viktige forhold som tilsier at Kerrys utenrikspolitikk i praksis vil skille seg langt mindre fra Bush-linjen enn det man ved første øyekast kan forledes til å tro. Når man skal vurdere spørsmålet om endring eller kontinuitet ved et presidentskifte er det uhyre viktig å ha klart for seg at årsakene til den beskrevne kursomleggingen stikker langt dypere enn kun å være et resultat av Bush-administrasjonens handlingsvalg. I langt større grad er det hele nemlig en konsekvens av de nye rammebetingelsene som nå omgir amerikansk utenrikspolitikk, grunnleggende forhold som i det alt vesentlige vil ligge fast uansett hvem som bestyrer Det hvite hus.

En hovedfaktor i denne sammenheng er den unike maktposisjon som USA har inntatt siden Sovjetunionens fall. Denne forskyvningen i de internasjonale maktforhold gav helt nye muligheter for et høyere amerikansk utenrikspolitisk ambisjonsnivå og en mer egenrådig opptreden. Et tilsynelatende fravær av en direkte trussel mot egen sikkerhet gjorde imidlertid at USA gjennom 1990-årene videreførte den tradisjonelle linjen i utenrikspolitikken. Men grunnlaget for endring var skapt, og det var kun et tidsspørsmål før dette ville lede til en annen amerikansk internasjonal opptreden. Terrorangrepet 11. september 2001 presset åpenbart opp farten i endringsprosessen, men det var de nye maktforholdene som dannet det bakenforliggende grunnlaget for kursomleggingen. Svært lite tilsier noen snarlig endring i den relative internasjonale maktfordeling. Dermed vil grunnlaget for en egenrådig amerikansk politikk fortsatt være til stede uavhengig av valgresultatet 2. november.

11. SEPTEMBER

2001 endret på en fundamental måte amerikanernes syn på egen sikkerhet. Ikke bare blottla angrepet landets sårbarhet for terrorisme, det viste også med all tydelig at USA var hatobjekt nummer én for muslimske fundamentalister. Med ett forstod man at amerikansk territorium ville bli en av hovedarenaene for den nye tids krigshandlinger. Som en konsekvens av dette er både politikere og folk flest blitt levende opptatt av egen sikkerhet, og på en helt annen måte innstilt på nødvendigheten av at USA må bruke alle sine maktressurser for å komme terrorproblemet til livs. Samtidig er det også blitt en utbredt oppfatning at USA heretter må opptre med langt større tøffhet overfor sine motstandere enn tidligere.

Dermed finnes det nå en utstrakt vilje til bruk av militærmakt, og betydelig mindre tålmodighet når det gjelder ivaretakelsen av nasjonale sikkerhetsinteresser. Alt dette legger sterke føringer på enhver amerikansk administrasjons opptreden internasjonalt, ikke minst når det gjelder mulighetene til å inngå de politiske kompromisser som ofte er nødvendig for å anvende kollektive instrumenter som FN.

Terrortrusselens vesen endres heller ikke ved et presidentskifte. Også Kerry vil bli stilt overfor en utfordring som ikke kan møtes effektivt kun med defensive virkemidler. Selv om Kerry i større grad enn Bush er genuint innstilt på å samarbeide med andre, vil han fort innse nødvendigheten av å videreføre en til dels offensiv amerikansk politikk, og han vil oppdage at USA fortsatt må dra størstedelen av lasset. Dette innebærer at preventiv, og til dels ensidig amerikansk bruk av militærmakt vil utgjøre et viktig alternativ også for Kerry. At USA uavhengig av et eventuelt presidentskifte vil sitte med sine engasjementer både i Afghanistan og Irak bidrar til ytterligere å begrense mulighetene for kursjusteringer. For Kerry, vil i likhet med Bush operere ut fra de samme overordnede amerikanske målsettinger i Eurasia, og ha like lite råd til å mislykkes i den nasjonsbyggings- og demokratiseringsprosessen som nå er startet i Irak. Et slik utfall vil nemlig ha store konsekvenser for USAs globale maktposisjon.

SELV OM KERRY

i utgangspunktet representerer en ganske annen utenrikspolitisk tenkeretning enn Bush, innebærer en demokratisk valgseier likevel ikke at USA vil vende tilbake til sin gamle utenrikspolitiske kurs. Derimot vil vi få et markant stilskifte. For både når det gjelder uttrykksform og væremåte vil Kerry ha mye mer til felles med europeerne enn Texas-politikeren Bush. Men det knytter seg usikkerhet til hvilken presidenttype Kerry vil bli. Hans politiske fortid indikerer en forsiktig liberal profil, men også pragmatisme og en tøff lederstil. Med fortsatt republikansk kongressflertall og de beskrevne rammebetingelsene, kan det fort vise seg at Kerry blir en president mer i tråd med Truman og Kennedy enn med Carter og Clinton.