Ketil Bjørnstad hyllet Moldejazz i åpningstalen

Og den kan du lese i fulltekst her:

NÅR BYER ÅPNER SEG

Prolog til Molde Internasjonale Jazzfestival 2007

av Ketil Bjørnstad

Det er noe stort og skjønt som skjer

når byer åpner seg,

når knopper brister,

og det ikke gjør ondt,

når byen blir som et menneske

ÅPNET FESTIVALEN: Her er talen fra Ketil Bjørnstad i fulltekst. Foto: LARS EIVIND BONES
ÅPNET FESTIVALEN: Her er talen fra Ketil Bjørnstad i fulltekst. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

du kjente en gang,

som du møter på gaten,

og du sier "hei",

og du ser at mennesket har forandret seg,

blitt tydeligere, fått et skarpere blikk,

og du utbryter, nesten forfjamset:

"Bevares, som du har vokst siden sist!"

Slik åpner Molde seg hvert år,

på samme årstid,

med naturens lovmessighet

vokser seg større i løpet av en natt,

blir enda vakrere, trassigere og sikrere på seg selv

godt hjulpet av fjorden og fjellene.

Molde folder seg ut som en verdensby.

New York, Berlin, Paris ...?

Hvem tør å yppe seg når det er juli i Molde,

når rosene blomstrer

når Svein Åge Johansen finner frem limousinen sin,

når Terje Mosnes og alle de andre er på plass,

når ordføreren får på seg kjedet,

når alle de frivillige melder seg til tjeneste,

når det er jazzfestival,

når byen blir et møtested for

utøvere og lyttere i verdensklasse,

de som må ha akkurat dét rommet på Alexandra,

eller dét flygelet, fløyet over Atlanterhavet, på scenen,

eller de som gir pokker i hotellstandarden,

de som bor på campen

de som vet om en garasje,

et kjærkomment krypinn som redder budsjettet

når man har satt seg fore

endelig å kunne høre Wayne Shorter igjen!

Javisst er det noe stort som skjer

når mennesker åpner seg

og det som gjør at man samles akkurat her

i verdensbyen Molde

en snau uke hvert år, er komplett usynlig,

slik det jeg skulle spille her,

den første gangen i 1972, da jeg var tyve år,

var umulig å se eller ta og føle på

men allikevel med tydelige grenser:

Bartok og Prokofiev

det usynlige transformert til notetegn

til klare påbud:

spill sterkt i takt sekstifire

spill svakt i takt seksisyv

spill en fiss i takt hundreogni

lag fermate i takt tohundreogsytten

Og jeg spilte det jeg hadde lært,

men i Molde det året, lærte jeg også

noe annet,

om en frihet uten grenser

som allikevel hadde en lovmessighet

Jeg så Keith Jarrett sitte ved

Schimmel-flygelet i kinoen

og spille akkorder jeg kjente

men som allikevel var helt nye

fordi notene ikke fantes

fordi alt var improvisert

fordi tanken åpnet seg

ble trassigere og sikrere på seg selv

fordi man ikke trengte to tanker i hodet samtidig

slik så mange politikere sier at de trenger nå i dag,

men en eneste tanke man var konsentrert om

en tanke som var tydelig nok, ja, som bar,

som man forfulgte til ytterste konsekvens,

som skapte crescendoet i takt syttito,

diminuendoet i takt hundreogfjorten,

uten at det noen gang var planlagt.

Og mange år senere skulle jeg selv sitte på podiet

og minnes hva Arild Andersen nettopp hadde sagt til meg:

"Don\'t think! Just concentrate!"

Og jeg skulle minnes hva Jon Christensen hadde sagt,

mange år tidligere:

"Bare spell, Ketil. Kanskje blir det bra. Kanskje blir det ikke så bra.

Det viktigste er at du gjør det beste du kan

akkurat nå."

Akkurat nå står jeg på en scene i Molde

og vil gjøre det beste jeg kan,

fordi byen åpner seg,

fordi mennesker som kommer fra alle verdenshjørner

snart skal åpne seg,

fordi det er jazzfestival,

fordi noen snart skal få høre

Wayne Shorter igjen.

Selv hørte jeg Bill Evans her,

noen måneder før han døde.

Jeg hørte Zawinul, Chick Corea.

Jeg hørte Eubie Blake og snakket lenge med ham

på bakrommet.

Jeg forsto at musikken ikke hadde grenser allikevel,

at jeg ikke alltid måtte vite

hva som skulle skje i takt nittito,

rett før jeg gikk på scenen.

Åh, dere politikere, med de to tankene dere skryter av

at dere har i hodet hele tiden!

Tenk heller den ene tanken dere bør tenke,

tenk videre enn til neste valg og til de store institusjonene,

tenk videre enn til åpningstalen for Den Norske Opera.

Tenk at når byer som Molde åpner seg,

kan det være noe viktig som skjer,

da kan det til og med være fare på ferde,

nye tanker kan bli tenkt,

for da kan mennesker være ekstra skjerpet.

Tenk på han som ligger i garasjen

for høre Wayne Shorter,

tenk på hun som står i døra kveld etter kveld

for å kunne høre Nils Petter Molvær

den ene kvelden,

tenk på den unge pianisten som

skal holde sin første solokonsert i kulturhuset.

Tenk at jazzfesten i Molde

aldri hadde kunnet finne sted

om det ikke var for årstidene, høststormene,

vintersneen, de steingrå ukene i mars og april,

alle hverdagene imellom høytidene

jazzklubbene som ikke lar seg velte,

som kjører festival hele året,

de underbetalte og neglisjerte arrangørene

teknikerne og musikerne,

forbundslederne og initiativtagerne

som aksepterer, år etter år,

å spise smulene fra de rikes bord

enda de vet at de har de djerveste tankene,

den største lydhørheten,

den dypeste kunnskapen,

det beste kontaktnettet

og den sterkeste intuisjonen.

Ja, hva er det med denne landsdelen, denne byen,

skapt for kontraster og store tanker.

Min bestevenn hadde kjærlighetssorg

Han ønsket å ta livet sitt her inne i fjorden.

Han klarte det ikke.

Han løp ut på Moloen.

Da så han Alpene i syd

snehvite og gnistrende i solskinnet.

Da ombestemte han seg.

Da ville han leve allikevel.

Da skrev han en vise-klassiker

om havet, døden og kjærligheten

på hotellrommet på Alexandra samme natt

mens den krakilske trommeslageren på naborommet

hev minibaren ut av vinduet.

Så mange liv. Så mange historier.

Bjørnar Andresen, som alltid måtte ligge når han spilte bass.

Svein Finnerud, som alltid jaktet på horisontene

med blikket sitt.

Arild Wickstrøm, som hadde vært på kino, hvis vi skjønte

hva han mente.

Bill Evans, Michael Brecker, stjernene og stjernenykkene.

Pat Metheny som måtte øve gitar

selv når gitaren lå på samlebåndet i ankomsthallen.

Miles Davis som hveste:

"What\'s wrong with you!" da en ivrig fan spurte om autograf.

Alle de salige, som er døde nå.

Radka Toneffs sølvblanke ballader.

The Moon\'s a harsh Mistress.

Selv satt jeg på avholdshotellet med Erik Bye

og så mot kirkegården.

Det var en begravelse som fant sted

utenfor vinduene.

En begravelse i regnvær.

Det var så trist at Erik sa:

"La oss ta en tur ned til Redningsskøyta.

Den bærer mitt navn. Den ligger til kai.

Det er et godt tegn. Da er det ingen som er

i havsnød akkurat nå."

Noen timer senere sang han

"Anna Lovinda" i domkirken, og

Ola Kværnberg dro til på fela.

Nåvel. Sjalusien kan brenne i de fleste hjerter.

Da Molde vokste seg stor i fotballrus,

da byen hadde både milliardæren og statsministeren,

var jeg ikke den mest generøse.

Jeg innrømmer det.

Kanskje skrev jeg til og med stygge ting

om det jeg egentlig elsket.

Det er hanreiens privilegium.

Idag kan jeg be om unnskyldning.

Idag er jeg ikke hanrei lenger.

Og Molde er noe langt mer enn

et våtmarksområde.

Men glem ikke kvinnene, vokalistene,

Alle de som ble formet her

som ble utfordret, og som svarte på tiltale,

det store strekket mellom generasjonene

fra den pur unge Silje Nergaard

via Sidsel Endresen, Eldbjørg Raknes

og alle som kom etter

til den modne Karin Krohg.

Ja, "Break of Day in Molde"

Så mange sanger om havet,

så mange sanger om fjellene.

Da jeg satt på et lite fly

med cellisten David Darling

fra Kristiansund til Molde

kom vi inn i kraftig turbulens

over Tresfjord et sted.

"Hva er det som skjer?" skrek

den godhjertede amerikaner

med panikk i blikket,

mens flyet var i fritt fall

og hattehyllene åpnet seg på vidt gap.

"Ta det med ro," sa jeg beroligende.

"Det er bare Terje Rypdal som øver på gitar."

"If Mountains Could Sing", sa Terje Rypdal.

På den andre siden av fjorden synger Molde, dag og natt,

noen døgn i juli hvert år.

Molde synger, i minnene til de som var der,

i forventningen til de som

ønsker å komme dit.

"Tell me about Molde," sier de,

på Taiwan, i Schwaben, på Shetland.

Verdensbyen Molde,

der alle som dyrker det usynliges kunst

kan møtes

i det vi kaller musikken

det som vi aldri kan sette ord på,

det som skaper berøring,

uten at hud behøver å møte møter hud

Når byen er gjennomlyst av en eneste tanke

en eneste konsentrasjon

en eneste glede

et eneste alvor

Slik enhver musiker som har stått på en scene

vet at publikum, i summen av alle

som er til stede

blir en ny personlighet,

som åpner seg,

som blir synlig

akkurat da,

for musikeren som står på scenen,

akkurat der.

Byen og menneskene åpner seg

for berøringen

Og da er det ikke lenger så viktig

om Molde er en verdensby eller ikke.

Da er ikke det viktigste som skjer

å ha to tanker i hodet samtidig,

ikke engang å ha en eneste tanke tilbake

i hodet,

men en følelse, en tone, en timing,

en harmoni, et nærvær.

Eller, som jazzlegenden Conny fra Gøteborg

en gang sa, lenge før

Irak-krigen og George Bush:

"Man måste watcha out så man inte loosar spacet!"

Da er byen stor nok!

Menneskene også.

Da er det igjen tid for jazzfestival.

"Don\'t think. Just concentrate."

Da kan miraklene skje.

LES OGSÅ: