«PARTERAPI»: Komiker Kevin Vågenes er konfliktsky, men ikke like mye som karakteren «Kjell-Simen». Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
«PARTERAPI»: Komiker Kevin Vågenes er konfliktsky, men ikke like mye som karakteren «Kjell-Simen». Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

«Parterapi»

Kevin Vågenes: - Jeg har alle de verste egenskapene til karakterene mine

«Parterapi»-komikeren tror det går an å lage humor om spiseforstyrrelser. Men han vil helst slippe.

En konfliktsky tøffelhelt, en kronisk utro bergenser, en overbærende parterapeut og en småbarnsmor som ikke klarer å slutte å snakke om minstemann. Siden premieren i september 2017 har karaktergalleriet i «Parterapi» sytt, unnskyldt, overkjørt og anklaget seg inn i hjertene til det norske folk.

Ifølge NRK så nesten en million nordmenn serien i 2018, og komiker Kevin Vågenes var blant de nominerte i Dagbladets «Årets navn»-kåring, som deles ut til personer som har preget nyhetsbildet.

- Når man lager et TV-program, håper man jo at folk skal like det, men at det har truffet så bredt og så mange at man blir nominert til årets navn, det er sånn man ikke helt tror kan skje. Det er litt absurd, for å være helt ærlig. Men veldig gøy og stas. Overraskende, men veldig morsomt, sier Vågenes til Dagbladet.

Feminist? Ja visst!

En av figurene som har fått mye oppmerksomhet, er en selverklært feminist med briller og heldekkende dongeriantrekk. «Ellen» dissekerer hvert minste ord mannen sier, på jakt etter noe som kan bekrefte hypotesen hennes om at han er en ravende mannssjåvinist.

Heller enn en bestemt person, er «Ellen» basert på en generell tendens, sier Vågenes.

- Hun er inspirert av krenkesamfunnet som har oppstått de siste fem åra. Vi ville lage en karakter basert på overfølsomhet i forhold til et eller annet tema. Så ble det feminisme, sier han.

Han avviser at han sparker spesielt mot feminister.

- Jeg er jo feminist selv! «Ellen» er ikke ment som en skarp kommentar til overfølsomme feminister. Heller en kommentar om at folk kan være lettkrenka, og lete etter problemer, sier han.

Så langt har heller ikke «Ellen» lykkes i å krenke noen i det virkelige liv.

- Jeg har bare fått positive reaksjoner på «Ellen». Ingen sinte damer, eller menn for den saks skyld, som føler seg uthengt som feminister. Folk tar det for det det er, sier han.

«Å herre guuuuuud»

En annen publikumsfavoritt er passiv-aggressive «Maiken», som hele tiden gir uttrykk for at noe er galt, uten å ville forklare kjæresten hva det er.

- Første gang jeg møtte «Maiken», det var faktisk på videregående. Vi var på gruppearbeid, sier han.

«Maiken» var ei jente, men det finnes både menn og kvinner som henne, sier Vågenes.

- Uansett hvor mye hensyn man tok til henne, så oppførte hun seg alltid som om hun ble overkjørt.

Gruppa fordelte oppgaver. Så langt var «Maiken» fornøyd.

- Da vi sa «ja, da er alle enige, alle vet hva de skal gjøre, da går vi til arbeid», sa hun plutselig:

Vågenes slår over til «Maikens» distinkt nasale, klagende tonefall:

- «Ja, det høres jo … gøy ut, det!» Som om hun hadde blitt overkjørt. Hun var alltid passiv-aggressiv.

Morsom eller bare irriterende?

Et tema som ser ut til å gå igjen i «Parterapi» er å stadig sette seg selv i en offerrolle. Vågenes forteller at karakterene ofte tar utgangspunkt i en enkeltegenskap.

- Det er dette med egenskaper, å ta en kvalitet ved et menneske vi har møtt, sier han.

Ingen slipper unna når Vågenes og manusforfatterne brainstormer.

- Vi går gjennom alt fra folk vi kjenner, til folk vi gikk på skole med for lenge siden, og prøver å dra ut disse kvalitetene. Det er noen mennesker som skiller seg litt mer ut fra mengden enn andre, mennesker med en litt quirky side.

Men ikke alle særegenheter har humorpotensial, skal vi tro Vågenes.

- Faren er at karakterer noen ganger kan bli mer irriterende enn morsomme, sier han.

Noen ganger må det mange runder til på skriverommet til før en karakter blir morsom. Han trekker fram feministen Ellen igjen.

- Med henne så vi ganske tydelig at hun ikke kunne være for sur. Hun måtte si ting med et smil, for at hun ikke bare skulle bli bare sur og tverr. Det måte være noe hovent ved henne.

Ellen lever for øyeblikkene hun kan påpeke mannens påståtte sexisme.

- Hun måtte bli glad når hun fikk bekreftet at «der kom det ja. Der kom kvinnehatet!» Det måtte være en fornøyelighet og en letthet for at det ikke bare skulle bli mørkt.

- Da dropper vi hele ferien, da!

- Er det noen av karakterene som inneholder mer av deg selv enn andre?

- Ja, jeg har jo egentlig mange av disse kvalitetene, kanskje ikke så ekstremt, håper jeg, selv om noen kanskje oppfatter meg sånn. Jeg har litt av han «Ulrik» i meg.

«Ulrik» er en passiv-aggressiv finansmann som reagerer på den minste motgang med overdreven sarkasme.

- Hvis ting ikke blir sånn jeg har sett for meg at er den beste løsningen i mitt hode, så kan jeg nok gå litt i lås. Litt lite fleksibel innimellom, selv om jeg tror og håper at jeg har blitt litt bedre.

Planlegging kan by på særskilte utfordringer for Vågenes.

- Hvis jeg har sett for meg én ting, at jeg for eksempel har ferieplaner, og noen foreslår å endre dem… Da kan jeg fort svare «ja, men da bare dropper vi hele ferien, da!» For da blir ikke dette sånn jeg har sett for meg i det hele tatt. Jeg har et veldig kontrollbehov.

- Er det kontrollbehovet litt i sving når du kartlegger andres egenskaper også?

- For å si det sånn: Jeg er mer komfortabel med å snakke om karaktertrekk og egenskaper hos andre enn jeg er med å snakke om meg selv. Så ja, det er nok en slags forsvarsmekanisme.

- Sårt og utrolig vanskelig

Forsvarsmekanismer er Vågenes godt kjent med. I flere år skjulte han legningen sin. Da han kom ut av skapet som 23-åring, hadde han båret på hemmeligheten i over ti år.

Komikeren har også fortalt VG at han har slitt med spiseforstyrrelser i like lang tid.

Er det mulig å lage humor om disse temaene?

- Ja, det tror jeg absolutt det er. Uten at jeg har et genialt svar på hvordan det skal gjøres. Jeg bruker jo meg selv når jeg lager humor.

Vågenes tror begge temaene kunne dannet utgangspunktet for en karakter.

- Spiseforstyrrelser er kanskje vanskeligere enn dette med å være i skapet, og jeg vet ikke helt hvorfor. Det er så sårt og så utrolig vanskelig for så mange at jeg hadde vært utrolig redd for å trå feil.

Han viser til at skaphomofili har blitt behandlet av mange komikere - både smakfullt, og mindre smakfullt.

- Hvis jeg skulle gjort det, måtte jeg funnet en ny inngang. Men det er absolutt ikke sånn at jeg tenker at det jeg har gjennomgått selv er hellige temaer som man ikke kan lage humor av, det er bare det å finne den riktige inngangen og gjøre det med takt og tone.

Når det sprekker …

Helst vil han overlate den mest provoserende humoren til noen andre.

- Jeg er ikke en sånn komiker som tenker at jeg må tulle med alt, og kjøre på og bryte alle grenser. Jeg er glad for at noen andre gjør det, men det ligger ikke for meg, sier han.

- Litt konfliktsky?

- Ja, absolutt! Jeg er ikke «Kjell-Simen», jeg har en klar formening om hva jeg mener og ikke, men jeg synes konflikter er veldig ubehagelig, og jeg er nok en sånn som kan gå og bære på irritasjon litt for lenge. Og når det først sprekker har jeg gjerne gått og ruga på det så lenge at da sprekker det virkelig.

I mellomtida blir han passiv-aggressiv.

- Herre gud, dette blir jo en fantastisk kontaktannonse! Jeg har alle de verste kvalitetene i karakterene mine.

Med følehornene konstant på stilk etter morsomme særegenheter å parodiere, kan man spørre seg om ikke familie og venner noen ganger veier ordene sine litt ekstra rundt NRK-komikeren.


- Noen har tulla med at de må være forsiktig med hva de sier, ellers blir det en karakter ut av det. Men jeg er ikke så rasshøl at jeg baserer en karakter helt og holdent på en god venn, spesielt ikke hvis jeg vet at noe er sårt. Men jeg har absolutt tatt inspirasjon fra folk jeg kjenner.

Vågenes takker manglende selvinnsikt for at det som regel går upåaktet hen.

- Ofte kan folk le av en karakter og si at det er morsomt med sånne folk. Så tenker jeg «ja, det er jo deg. Så det er morsomt at du synes det er morsomt, at du ikke ser at du absolutt har inspirert den karakteren».

- Og da påpeker ikke du det heller?

- Nei, det holder jeg meg langt unna. Livsløgnen skal folk få ha i fred!