KHIO-ledelsens rå maktbruk

Om kartet ikke stemmer med geografien, er da bulldoser rette verktøy?

GRETE REFSUMS velment oppsummerende kronikk i Dagbladet 1. juli er basert på grunnleggende misforståelser og føyer seg dessverre inn i rekken av undergravende utsagn om fusjonsmotstanderne i KHIO. Diskusjonen som er startet av studenter og ansatte ved SKA handler ikke om aversjon mot kunsthåndverkerne, eller nostalgi og framskrittsfrykt. Kampen handler om å bevare demokratiske styreformer og differensiering mellom faglige disipliner. Organisasjonsstrukturer har stor innvirkning for en åpen og sårbar kunstutdanning. Derfor har studenter og ansatte ved SKA fremmet krav om eget fakultet med de fasiliteter som trengs av romprogram og studioer. Demokratiske forløp ved ansettelser og valg av rektor og dekaner, samt å få beholde navnet Statens Kunstakademi inntil et bedre navn er forhandlet frem. Et eget fakultet betyr ikke løsrivelse. SKA har behov for den beskyttelsen KHIO kan gi så her må man ha to tanker i hodet på en gang.

MAN KAN kanskje spørre seg hvorfor konflikten i KHIO virker så grunnleggende hard, om rå makt er beste medisin, eller om forhandlingsbordet må gjenreises for å bevare KHIOs troverdighet. Konflikten har grunnlag i hvordan beslutninger tas og ikke tas i, og hvordan kommunikasjonen fra ledelsen og nedover fungerer. Et åpenbart eksempel på liten kommunikasjon er prosessen forut for nyorganiseringen av KHIO for ett år siden. Hvilke uavhengige utredninger ble gjort? Hvor finnes de diskuterbare dokumentene som viser fordeler og ulemper ved ulike organiseringsmodellene som kunne diskuteres i fellesskap? Det demokratiske rommet er et forhandlingsrom. Et utredningsdokument er del av dette. Utredninger gjør prosesser sakte fordi forhandlinger og diskusjoner er saktevirkende, men de tilfører legitimitet til legale avgjørelser. Det er et grunnleggende samfunnsproblem at man forlater demokratiske prinsipper til fordel for styringsmodeller som gir raskere uttelling. På et lukket styremøte den 4. mai i fjor, ble omorganiseringen til tre fakulteter vedtatt - mot SKAs uttalte motstand. Med forbigåelse av normale demokratiske prosedyrer ved ansettelse av Dekan Stenslie og nå nedleggelsen av prodekanrollen ved de enkelte avdelingene, er det åpenbart for studenter og ansatte ved SKA at de beslutninger som tas i dag vil få konsekvenser for medbestemmelsesretten i fremtiden dersom man ikke forlanger kursendring.

NÅ SMÅLØPER dekan Stenslie frem og tilbake i et fakultet bestående av to avdelinger spredt på tre forskjellige steder i Oslo frem til nybygget står klart på Seilduken i 2008. Som både fakultet og avdelingsleder uteblir den samlende funksjon en dekan skal ha. Det er klart det er frustrerende. Men det er like frustrerende å se hvordan en egenartet retorikk og kunstsyn stables på bena for å kunne underbygge ledelsens organisasjonsmetoder. Ideen om kunst uten grenser er en instrumentell kunstforståelse som passer så alt for godt inn i de nye maktstrukturene. Men hva om ledelsens kunstsyn ikke er dekkende for kunstproduksjonen på gulvet? Om kartet ikke stemmer med geografien, er da bulldoser rette verktøy?Intet vedtak er gjort om at Statens Kunstakademi har skiftet navn til «avdeling Billedkunst». Men i alle skriv og dokumenter fra KHIO benevnes avdelingen som dette. Er det for å skape sedvane? Refsum hevder at SHKS fungerte som forskole til Kunstakademiet frem til 80 tallet. Dette stemmer ikke. Svært mange av mine medstudenter på SKA i 94-98 kom fra SHKS. Søknadsstrømmen opphørte først da skolene ble lagt under KHIO i 96. Selv i dag søker studenter fra SHKS seg til det nyopprettede masterprogrammet ved SKA, fordi de ønsker å studere under den frie modellen akademiet tilbyr. Det er tydeligvis en attraktiv forskjell mellom disiplinene, til tross for Butenschøns og Stenslies iherdige kamp for å viske ut dem. Hva man skal kalle kunsthåndverk i dag har tydeligvis blitt et sårt tema for utøverne innenfor faget. Ved Kunsthøgskolen i Bergen heter det nå «Spesialisert kunst». Refsum foreslår tittelen «Kunst i det utvidete felt» som betegnelse på kunsthåndverk i Oslo. Jeg antar at hun her mimer Rosalind Krauss essay «Sculpture in the expanded field» fra 1986 som handler om helt andre mekanismer enn et utflytende kunsthåndverksbegrep, og hvor field, eller felt benyttes med to forskjellige betydninger. Refsum argumenterer for en idebasert kunsthåndverksproduksjon, men forklaringen biter seg selv i halen når idebasert beskrives som overgang fra et råmateriale til et annet. Idebasert kunst starter derimot som tanke og får kanskje form, eller forblir et utsagn. Samtidskunsten vender seg mot helt andre problemstillinger enn bruk av materialer og står derfor overfor helt andre etiske og estetiske problemstillinger i tiden fremover. Et kunstprosjekt kan ende som dokumentar eller kronikk og ta plass langt utenfor det konvensjonelle gallerirommet, og må derfor også vurderes og diskuteres ut i fra premisser som ikke tilhører kunstverdenen alene. Gamle allianser man har tatt for gitt innenfor kunstfeltet utfordres, og nye skapes. Det er derfor flere beskriver kunsten som et sosialt rom. Materiale er i beste fall middel, ikke mål, fordi kunst er ytring og ikke gjenstandsproduksjon.

ET VELFUNGERENDE samtidkunststudium befinner seg i en agonistisk sfære, hvor forhandlinger, kontroverser og avvisninger foregår fortløpende. Mangfold og demokrati er ikke harmonisk samling i et konsensuspreget sentrum, det er diskusjon, utveksling og gjensidig respekt for forskjeller. Det er snakk om en situasjon som kan minne om en overgangsfase, mens som faktisk handler om en konstant endring. Med et eget fakultet har SKA ryggrad nok til å kunne delta i storKHIO og inngå samarbeid der interesse og behov oppstår. Det kan like gjerne gjelde teater og ballet som materialbasert kunst. Hvordan skape tillit og respekt for kunnskap og skape et rom for samhandling og utveksling er det store spørsmålet KHIO må stille seg, og som må forsøkes besvart av alle involverte. Jeg håper at et klokt styre til høsten tar de avgjørelser som gjør at diskusjoner kan fortsette i normert temperatur. For utveksling skjer ikke gjennom tvang. Tvang skaper fronte