Man tas med på reise inn i et episk ørkendrama der Molværs trompet lager tørre sandlandskap som etter hvert blandes inn i en tung, seig groove. Tidvis høres det ut som cyber jazz-funk, men mest av alt leder «Khmer» tankene til noe Bernardo Bertolucci sikkert hadde ønsket å ha på ett av sine soundtrack.
Trip-hop i seg selv er målløs ørkenvandring. Sammen med jazz har den all den veiledningen den trenger.
«Khmer»
1997 har vært det beste året for norsk dansemusikk noensinne. Mye fordi den har hentet inn krefter fra beslektede felt som jazz, for dermed å skape noe som ikke bare kan betegnes som en kortvarig kuriositet.
