Kid Andersen

Hardkjørt, lekent og sjangertro fra sterk norsk gitarist.

CD: Norsk blues har frambrakt sterke gitarnavn som Knut Reiersrud, Vidar Busk og Amund Maarud. Her kommer fjerdemann: Kid Andersen, en virtuos som spiller fast i bandet til en av verdens fremste bluesmusikere, Charles Musselwhite, som for øvrig spiller munnspill på denne plata.

Tradisjonell blues

Skip James\' «Devil Got My Woman» framstår som en ekkofylt grøsser. Andersens egne, dynamiske sanger er tradisjonelle bluesvarianter uten spesielt originale grep. Først og fremst speiler de en gitarkunstner som synes å beherske sitt instrument til fulle. Selv om han synger habilt, er det gitarpartiene som gjør denne plata til noe utenom det vanlige, på flere låter i kreativt samarbeid med organist Johnny «Guitar» Augland.

Grøfter og barer

Andersen blir lansert som en musikalsk lykkejeger, en landeveistraver underveis mot det store gjennombruddet. Låtene har han skrevet «i diverse grøfter og på diverse brune barer», som det heter i presseskrivet. Denne romantiske myten gir gjenklang til låtene på denne sjarmerende plata, som spenner fra Musselwhites sterke «Strange Land» , til fine instrumentaler som «The Bender» og «Mexico Kid» . Det gjenstår å se om Andersen - i likhet med Reiersrud og Busk - tar spranget ut av bluesformularet og forsøker å finne et genuint personlig uttrykk.