Kierkegaard inn i sin tid

KØBENHAVN (Dagbladet): - Søren Kierkegaard må gjeninnsettes i sin egen tid. Den ukritiske videreformidlingen av Kierkegaards egne tekster stenger for en bredere forståelse av hvordan han virket på sin samtid og sine samtidige. Resultatet er et altfor snevert og nærmest sentimentalisert bilde av personen Søren Kierkegaard.

Det sier danske Joakim Garff, leder av Søren Kierkegaard Forskningscenteret i København. Garff er etter nesten seks års arbeid i ferd med å legge siste hånd på en stor biografi om filosofen. Boka utgis etter planen i løpet av året.

- Det fins en lang tradisjon for å kriminalisere enhver biografisk lesning av Kierkegaard, sier Garff.

- Ikke minst har Kierkegaard selv villet legge avstand til en slik lesning av sine tekster. Mitt utgangspunkt er den estetisk/biografiske metoden. Jeg har villet undersøke hvordan liv og skrift utvirker hverandre, og gir mening til begrepssammensetningen bio-grafi .

- Hva er nytt med denne innfallsvinkelen?

- Det nye er at de fleste som har skrevet om Kierkegaard tidligere, i utgangspunktet tar hans parti. Det medfører blant annet at vi i ellers utmerkede framstillinger kan møte rene karikaturer av Kierkegaards samtidige, fordi man altfor ensidig viderebringer hans egne karakteristikker av sine motstandere.

Jeg har i stedet forsøkt på gå inn i mest mulig av datidas erindringsbøker, for å se hvordan han ble oppfattet av sine samtidige. Ved å se på Kierkegaard utenfra kan vi også komme nærmere en avmytologisering av ham. Og det er ingenting å si på kildetilfanget. Det foreligger en hel litteratur om Kierkegaard skrevet av hans samtidige.

- Hva kjennetegner denne litteraturen?

- Den er stort sett delt i to: Den ene typen erindringer er skrevet av dem som vet de har vært i nærheten av et geni. Det dreier seg om slektninger, folk som har arbeidet for ham og så videre. Her fins det få kritiske innvendinger. Så har du på den andre siden hans offentlige motstandere, blant andre P.L. Møller, Meor Goldschmidt og J. L. Heiberg og det de skrev om ham. Her finnes det voldsomme retoriske utfall, men også ganske presise og usentimentale portretter av personen Kierkegaard.

- Det er vel ikke mulig å fastholde noe entydig bilde av en så mangesidig person?

- Nei, og Kierkegaard gjorde da også selv en rekke pseudonyme grep for å tilsløre sitt virkelige jeg i det han skrev. Samtidig er Kierkegaard en forfatter som svært ofte trer fram fra sin egen tekst. Vi kan trygt si at «stilen er mannen». Det gjenspeiler seg også i hans enorme produksjon, at alle de små og store begivenhetene i hans liv fikk betydning for hans intellektuelle utvikling. Samtidig skal en være klar over at Kierkegaard er en forfatter som skriver for ettertida. Han er en selviscenesetter, en forfatter som biograferer seg selv. Det gjør det desto viktigere å trenge gjennom mytene i hans forfatterskap.

- Hva er det du har fått øye på gjennom en slik tilnærming til Søren Kierkegaard?

- Blant annet at hans ærend slett ikke alltid var høyverdig. Se bare på den berømte Corsar-striden i 1846. Her er det helt åpenbart at Kierkegaard forregner seg. Han tvinges over i en offentlig rolle, og klarer ikke å skjule at hans egne premisser ikke helt holder mål ved nærmere etterprøving.

Disse manglene ved hans retorikk kan likevel ikke skjule at han hadde en fantastisk evne til å diagnostisere sin samtid, understreker Garff.

- Søren Kierkegaards verden var langt på vei begrenset til småbyen København. Likevel maktet han å forfatte filosofiske tekster som i dag oppfattes som allmengyldige av mennesker verden over?

- Ja, og det er noe av det mest fascinerende med denne mannen. Han virket i en slags bruddflate mellom den danske gullaldertradisjonen og en eksistensialistisk virkelighetsforståelse som langt på vei foregriper postmodernismens fragmentariske verdensbilde. Hvordan kan et slikt intellektuelt spenn utfolde seg bak byvollene til det gamle København, i løpet av noen få tiår på begynnelsen av 1800-tallet? spør Garff - og svarer selv:

- Noe av forklaringen ligger kanskje i den særegne drivhuseffekten som oppstår i et så lite og tett miljø. Der man henter avgjørende impulser fra lærestedene på Kontinentet, samtidig som man stadig søker tilbake til en intim virkelighet der de som utgjør intelligentsiaen hele tida blir tvunget til å forholde seg til hverandre - på godt og vondt. Kierkegaard var langt fra noe ensomt geni, som kom inn fra det store intet. Hans virke kan vanskelig forstås uavhengig av dette tidstypiske bakteppet.

- Det har i de seinere år vært en tendens til å lese Kierkegaard utelukkende etisk - som en slags moralsk veiviser for moderne mennesker. Hva synes du om en slik tilnærmingsmåte?

- Først og fremst at den er svært reduserende. Man kan ikke slå opp i Kierkegaard for å finne løsninger på moralske problemer. Da ser man for det første bort fra det dramatiske i hans tenkning - det dikteriske. For det andre: Behandler man hans skrifter som en slags ur-eksistensialisme, taper man lett det teologiske aspektet av syne. Kierkegaard var en meget intens og gammeltestamentlig karakter, som ikke minst bruker teologiske og mytologiske figurer aktivt i sine tekster. Noen hverdagsfilosof var han definitivt ikke. Derfor sa da også Theodor Adorno at «det farligste ved Kierkegaard er fascinasjonen». Den stenger for forståelsen.

- Hva er det mest presise man kan si om Søren Kierkegaard ved inngangen til det 21. århundre?

- At han var en umåtelig radikal person. Hvor radikal, er det ennå ingen som har klart å sammenfatte.