Kihle med kon traster

Grundig gjennomgang som avdekker nye sider hos Harald Kihle.

BOK: Harald Kihles kunst ble lenge ansett som noe av «det norskeste» her på berget, og i mangt en utenlandsk «ubesudlet» parallell til Nikolai Astrups bilder. Den aktuelle vandreutstillingen av Astrup og boka som ledsager den, korrigerer denne oppfatningen om jølstringen som fullblods heimstadmaler. Det samme gjør den nye biografien om Harald Kihle(Labyrinth Press), som har kommet ut i forbindelse med Haugar Vestfold Museums 100-årsmarkering for Kihles fødsel.

Forfatterparet Øivind Storm Bjerke og Svein Olav Hoff hevder at Kihle både viderefører en klassisk linje, samtidig som den utfordrer denne tradisjonen.

Priviligert krets

Maleren som etter krigen hørte til den privilegerte kretsen av yngre, Telemarks-dyrkende kunstnere rundt Henrik Sørensen, representerte en radikal posisjon med tilknytning til kolleger som Arne Ekeland, Kai Fjell og Finn Faaborg på 30-tallet.

Det var også da Kihle i en lengre periode studerte hos halvkubisten Marcel Gromaire i Paris, og la grunnen for en sensualisme i skildringen av den nakne kvinnekroppen som signaliseres gjennom bokas undertittel «Natur og erotikk» (se Harriet Eides artikkel i Magasinet 28.5).

Nesten like åpenbart som Kihle blottla sin beundring for aktmodellens feminine former, var hans ambisjoner om å avdekke «nasjonens ubevisste sjel» med utgangspunkt i det primitivt rurale Telemark.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter først å ha fulgt Henrik Sørensens lysmettete fargesyn, frigjorde han seg fra det ruvende forbildet og kom fram til sin egen gråværstunge koloritt dominert av grønt, svart og hvitt.

De dystre husene i ulendt terreng under bratte fjellsider blir noe annet enn nostalgiske tilbakeblikk på et førmoderne agrarsamfunn, og han vrenger ut nattsiden av norsk romantikk med tydelige islett av tysk ekspresjonisme.

Med Emil Nolde som veiviser skar han grafisk ekspressive bilder over fortidas fortellinger om forbrytelse og ubønnhørlig straff.

Man ser også en parallell til den tidlige Kai Fjell i Kihles fortettede framstilling av et incest-tema i «Far og datter» fra 1935. Maleriets faktiske bakgrunn var en aktuell rettssak, og motivet har nok også forbindelse med abortdiskusjonen som preget Østkantutstillingen samme år. Likevel er det et bilde som i all sin groteske sammenstilling når langt utover det tidstypiske, og synliggjør overgrepets gruvekkende karakter som en kvelende stumhet i det dystre rommet.

I framstillingen av den deformerte seksualiteten med den fallisk formete faren foran den ansiktsløse - og identitetsmessig utraderte - ungjenta, fins også motpolen til Kihles seinere så romantiske forestillinger om stølsjenter og naturnære eroskrefter.

Mellomspill

Kihle hadde et modernistisk mellomspill i sitt maleri rett før krigen , da han med en lysere koloritt og klare konturlinjer forfølger tydelige Matisse-impulser i maleriet «Fela». Han har heller ikke unngått inntrykk fra Picassos figurstil etter spanjolens utstilling i Kunstnernes Hus.

Krigsåra knyttet ham igjen tettere til Telemark og tradisjonen, med den franske 1800-tallsmaleren Millet som modell for en folkelivsskildring med heroiserende tendens. Forfatterne stiller - med rette - et spørsmål dette var en bevisst uttrykk for en nasjonal motstandslinje.

I stedet ser de Kihles kunst først og fremst som en vilje til fordypelse og konsentrasjon, men hevder også at disse ambisjonene tapte seg etter mentoren Henrik Sørensens død i 1962. Men de er ikke borte i minnesbildene han maler over farsfiguren.

Seinere tok idyllen over, og det har nok delvis sammenheng med at det tradisjonelle bygdesamfunnet også gjennomgikk store samfunnsmessige endringer.

Det harmoniserte forholdet mellom menneske og natur ble en erindring han malte ut fra, og utgjorde ikke lenger et syklisk fundert samspill.

Kihle opplevde moderniseringen som «et følelsesmessig sammenbrudd», og verget seg mot dette med å bygge opp en samling av det som hadde vært hans kunstnerskap.