Kildefrisk poesi

I Tone Lie Bøttingers poetiske univers må det ha foregått en alvorlig rystelse. Ting og tanker finner hverandre ikke. Tingene flyter. Bevisstheten har ikke riktig trådt i funksjon.

Tone Lie Bøttinger: «Overfart»

Aschehoug 65 s. Kr 158

Og hun har tilsynelatende et svare strev med å bringe denne forvirringen til et språklig nivå: - «et brudd jeg ennå ikke kan kopiere i språk», skriver hun. Men er det ikke nettopp det hun kan, til sjuende og sist. Hun fanger opp signaler fra de omgivende ting, hun omsetter dem til språk:

diktO g denne lyden: Ikke sang.
Hvinende bremser? Vannrør
som suser? Ikke sang.
Men sang likevel, noentings sang
i det grønne rommet
Og hun oppviser en nærmest uhørt språklig lekelyst og oppfinnsomhet. De merkeligste ordfigurer og ordkombinasjoner danner seg underveis. Noentings sang blir til språklig klang - til tusen! Ja, hun unnser seg ikke for å plassere en apekatt i et dikt, nærmest for sonoritetens skyld: «vi som kom for sent/kunne ikke avbildes i rosehagen/ mellom den gule sjimpansen og den blå sjenansen». Men alt forekommer jo mulig i hennes uferdige verden.

Innimellom kan tingene komme i orden, som i syklusen over bilder i en møbelkatalog. Og språket hennes faller inn i et slags metrum. Bøttinger rimer og rytmer i vei, og hun trenger ingen apekatt for å få det til å klinge. Hun ser det hun ser og hun skriver det: «Vinen i den røde posen vinden i den døde rosen.» Og i en meditasjon over et middagsservise skaper hun sågar en sonette, en av de mest lekne og uanstrengte sonetter denne anmelder kan huske å ha lest. Akk! Den skulle vært sitert.

Men altså: Tone Lie Bøttinger ser det hun ser. Og det med store øyne. Og med diktsamlingen «Overfart» har hun gitt oss sine syner og sin forundring i en kildefrisk, spontan, humørspredende, kåt poesi.