«Kill Bill»: Når volden blir gøy

QUENTIN TARANTINO

er tilbake med sin fjerde film, «Kill Bill: Volume 1», og som i sine første filmer gjør den amerikanske regissøren de hyppige voldsscenene realistiske, men samtidig komiske og absurde. Dermed blir volden i mine øyne også uvirkelig og ufarlig for det brede publikum.

Tarantino ble på 90-tallet nærmest genierklært, og det meste av hyllesten gikk ut på at han behersket filmteknikk, skrev gode og morsomme dialoger, og at han på en oppfinnsom måte lånte fra filmhistorien og gjorde elementene til sine egne. I tillegg var han mannen bak den såkalte «gla,volden», som først og fremst stammer fra filmene «Pulp Fiction» og «Jackie Brown». Som medieviter, men ikke minst som menneske, foretrekker jeg vold som problematiserer selve volden. Jeg foretrekker volden hos regissører som Michael Haneke, Ulrich Seidl og Gaspar Noé - ikke fordi jeg liker vold, men fordi vold er et samfunnsproblem som ikke burde gjøres til noe konsumerbart og morsomt. Vold burde derfor, i mine øyne, være vanskelig å se på, og vanskelig å konsumere.

DETTE SKAL IKKE

være noen kvalitetsvurdering av Tarantinos nye film, kun en konstatering at han ikke har vokst som menneske og filmskaper på disse knappe seks årene. Han følger opp alt han tidligere ble elsket for; lån fra filmhistorie, morsom dialog og ufarliggjort vold.

Han har denne gang lånt elementer fra asiatisk martial arts film og fra den japanske subgenren av samuraifilm, chambara. Han har også et visst fokus på grunnleggende idéer i bushido, samuraiens æreskodeks. I vestlig film har mange regissører blitt fascinert av og lånt fra samuraifilmen, spesielt i filmer om gangstere og leiemordere. Samtlige Tarantinos filmer handler om denne typen karakterer, også «Kill Bill». I tillegg finner vi en sekvens i Kill Bill der det japanske tegneserieformatet manga er benyttet, noe som gjør den ekstreme volden som preger episoden enda mer uvirkelig.

Denne filmen, som varer i 105 minutter, blir veldig lett å se på og nyte. Sannsynligheten for at publikum vil le når en arm flyr gjennom lufta eller blod spruter som en fontene fra et avhogd lem, er større enn at de vil lukke øynene. Dette kan virke som en drøy påstand for de som ikke har sett filmen og annen asiatisk film av denne typen, men måten amerikaneren pakker inn volden på er for meg svært problematisk.

RIKTIGNOK VAR

Aristoteles allerede i antikkens Athen klar over voldens rensende funksjon, som han kalte katarsis. Enkelte av tragediene fra denne tiden innehar grusomme, voldelige elementer, som Euripides «Medea». Men dette var teater, og dermed ble vold presentert på en helt annen måte enn spesialeffekter i moderne film tillater. Hos Tarantino, og utallige andre regissører, blir medie-relatert vold ufarliggjort som aldri før, og i «Kill Bill» er uvirkeliggjøringen av volden total.

Regissøren Tarantino selv hevder han er mest inspirert av er Jean-Luc Godard. Dette er manifestert blant annet ved at Tarantinos filmselskap heter «A Band Apart», en hyllest til Godards film fra 1964, «Bande á Part». Men det er en selvrefleksiv film fordi Godard også lånte visse elementer (fra amerikansk B-film). Begge skildrer vold som uvirkelig her, men forskjellen er at Godard skildrer vold slik hovedpersonene opplever volden, mens Tarantino skildrer vold slik at også publikum får ta del i den.

MEN DER TARANTINO

gjør film til en meget behagelig og i kritiske termer hypnotisk opplevelse, drev Jean-Luc Godard et helt annet prosjekt som filmskaper. Godard var marxist og mente at også film var opium for folket, en flukt fra hverdagen som skulle få folk til å glemme klassekamp og lokkes i «søvn» av stjerner og uvirkelige historier:

«Angrepet på 'underholdningsfilmen' er del av et bredere angrep på hele forbrukersamfunnet.Film ble oppfattet som et narkotikum som ved å bestikke publikum med behagelige drømmer temmet massenes potensielle militante instinkter, og distraherte folk fra å oppnå deres egentlige skjebne».

Dette skrev Peter Wollen om det europeiske motfilm-prosjektet, som Godard var hovedkraften bak, da han i 1968 meldte seg ut av den franske filmindustrien for å lage sine montasjefilmer. Han lagde motfilm også lenge før 1968, men filmene hans før 1968 er preget av selvrefleksive og anti-illusoriske elementer, og er mer inspirert av Bertolt Brecht enn gangsterfilm fra USA.

Det er vanskelig å se hvordan Tarantino er noe annet enn akkurat en slik regissør som Godard foraktet, fordi han ikke tilfører filmmediet noe nytt, men i stedet lokker oss med heftige voldsscener og karikerte karakterer som i 105 minutter får oss til å glemme at det finnes noe annet enn det vi ser på lerretet. Klassekamp eller ikke.

MEN MITT VIKTIGSTE

poeng kommer til slutt. Michael Haneke har laget flere filmer der medievolden selv er tema for filmens handling. Hanekes filmer har blitt møtt med god kritikk i Norge, men jeg mener at kritikerne ikke har sett den dypere konsekvensen Haneke legger opp til. «Benny,s Video» (1992) viser uvirkeliggjøring av vold på en måte som kanskje vil få publikum til å tenke over hva vold egentlig er, mens «Funny Games» (1997) er filmhistoriens klareste appell til total boikott av medievold. Haneke påpeker med sin filmtrilogi om «følelsesmessig nedfrysning», der «Benny,s Video» er film nummer to, at det å se på vold og å spille interaktive voldsspill ikke nødvendigvis ødelegger et menneske, men at det skaper en emosjonell distanse til hele opplevelsen som gjør at man ikke lenger opplever vold som virkelig.

John Fraser skrev i sin bok «Violence in the Arts» (1974) at «kunstneren som behandler vold ærlig blir som et speil, en som gnir seernes nese i det de hater, slik at de kan se det sanne bilde og hele rekkevidden av menneskenes ondskap.»

I MINE ØYNE

gjør Haneke dette i alle sine filmer, og franske Gaspar Noé gjorde det med «Irréversible», en film i hvert fall jeg aldri vil glemme.

I «Kill Bill» ser vi dessuten tilløp til grov seksuell trakassering, men også dette fremstår som komisk. I Ulrich Seidls film «Hundedager» opplevde vi derimot at slik misbruk av kvinner ikke nødvendigvis er gøy å se på. Haneke, Noé og Seidl blir kritisert for akkurat det Fraser skrev, men sannheten er at det er disse som sier noe om voldens natur og destruktive virkning på resten av samfunnet. Publikum har etter hvert blitt holdningsløse overfor egne opplevelser av all underholdningsvolden de konsumerer.

Tarantino fremstår derfor som en perfekt representant for forbrukersamfunnet, fordi han gjør volden konsumerbar, eskapistisk og upolitisk. Hos Tarantino blir volden bare gøy.