Killer Instinct?

HVEM SKAL VI

slåss mot? I nyhetene på NRK 22 .september klarte styreleder i Schibsted, Ole Jacob Sunde, det drevne kunststykke å marginalisere kvinnene for n'te gang. Diskusjonen om kvinnerepresentasjon i styrerom handler, ifølge den samme Sunde, til syvende og sist om mangfold! Viktigere enn å sikre kjønnsbalansen er å sikre at ulike minoriteter finner sin selvfølgelig plass. Nå har jeg alltid trodd at det innenfor begge kjønn fantes mennesker av alle slag, med ulik hudfarge, rase og religion. Jeg har aldri tenkt at det var mitt kjønn som måtte bære ansvaret for alle utsatte og/ eller marginaliserte grupper i samfunnet .

Dette må bety at hvis vi skal inn i styrerom og maktposisjoner må vi ha et ekstra sett med sk. kvalifikasjoner knyttet til oss. Årets styreleder har i sannhet klart å satt tingene i perspektiv, slik flere aktører i debatten har gjort det i den senere tid. At vi mangler killer instinct får stå for avsenders regning; hodejeger Elin Ørjasæter hadde flere underlige tilnærminger til problemområder som andre har kommentert utfyllende i herværende avis.

Jeg gjentar spørsmålet jeg har stilt før: Hva er det som er så skremmende ved at kvinner krever lik tilgang til og frihet fra diskriminering innenfor samfunnets ulike arenaer? Å gå over lik er en metode som kanskje noen synes er poenggivende. Bruker man killer instinktet, blir det også lett resultatet. Da er det ikke så sikkert vi får med oss de andre underrepresenterte gruppene.

De som blir liggende i kjølvannet av oss som med morderisk blikk stormer fram, med de myke verdiene parkert. Da er vi i sannhet blitt det sterke kjønn! Hellers utmerkede roman Catch 22 (som også finnes som film) er verd å huske på, med sin krystallklare moral: uansett hva du gjør, blir det galt!