Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kilomètre Zéro

Roadmovie fra Irak før Saddams gassangrep mot kurderne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FILM: Kurdiske Hiner Saleems nye film avslutter med et par irakiske kurdere, bosatt i Paris, som jubler over at Bagdad er «frigjort» i april 2003. Ville jubelen vært like stor i dag, til tross for nyheten om at Saddam Hussein, er dømt til døden? «Vår fortid er trist, vår nåtid er tragisk og heldigvis har vi ingen framtid,» lyder omkvedet i filmens kurdiske familie, bare uker før Saddams gassangrep på Halabja i 1988. Mannen i familien, Ako (Nazmi Kirik), vet at de lever på lånt tid. Han er innkalt til tjeneste som kanonføde ved Basra-fronten i krigen mot Iran. Helst vil han flykte til Europa, der Anita Ekberg uavlatelig bader i Trevi-fontenen, men hans vakre kone Selma (Belcim Bilgin) nekter å forlate sin gamle, dødende far.

Militærtjeneste ved fronten altså, der kurderne blir systematisk trakassert av sine irakiske medsoldater eller mishandlet og henrettet av offiserene. Akos sjanse til å unnslippe kommer når han får i oppdrag å eskortere en martyr hjem til hans familie.

Kolonnen med flaggsvøpte kister på biltakene er et uhyggelig og nesten vakkert skue i det gule ørkenlandskapet som gir farge til hele filmen. Den utvikler seg til en desperat roadmovie, der en lastebil med en gigantisk statue av Saddam Hussein stadig dukker opp i det øde landskapet som en evig påminnelse om kurdernes skjebne. Hiner Saleem beveger seg i det samme tematiske området som Bahman Ghobadi («Skilpadder kan fly»), riktignok uten Ghobadis poetiske kraft, men med en tiltalende undertone av varme og humor bak tragedien.

image: Kilomètre Zéro

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!