Kim Karlsens forunderlige reise

«Bisettelsen» er på samme tid full av velkjente Lars Saabye Christensen-ingredienser og noe ganske annet og mer utfordrende å lese enn trilogiens to første titler.

BOK: «En slags kamp med leserens eventuelle forventninger», uttalte Lars Saabye Christensen nylig om skrivingen av «Bisettelsen», den tredje og avsluttende romanen i trilogien om «amatøren» og løgnhalsen Kim Karlsen.

Trolig har få nyere norske romaner skapt tilsvarende forventningspress som «Beatles» og «Bly». Etter å ha lest de 414 «Bisettelsen»-sidene, kan jeg slå fast at i alle fall bokas første halvdel trolig vil bryte med svært manges forventninger.

De 200 første sidene framstår umiddelbart som mer krevende å lese enn de to første bøkene; som mer forvirrende - nå og da nærmest kryptiske - og, med sine lange, dvelende scener, her og der så omstendelige at de utfordrer tålmodigheten. De første 100 sidene tok jeg meg i å spørre meg selv når handlingen virkelig skal skyte fart.

Forfatterens valg vitner både om egenrådighet og litterær selvsikkerhet.

Etter en prolog i form av et brev fra Kim (Paul) til en av gutta, som introduserer en avgjørende hendelse i romanen - mordet på John Lennon i 1980 - åpner hovedteksten med at Kim Karlsen i sitt femtiende år mister hukommelsen.

EN MANN med hukommelsestap kan ikke fortelle, og i motsetning til i «Beatles» og «Bly» forteller derfor ikke Kim selv, men en mystisk «rapportør» som stadig gjentar hvor presis vedkommende er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den hukommelsesløse Kim legger snart ut på reise i et merkverdig landskap som etter hvert viser seg å være en slags underverden. Realismen fra de tidligere romanen overskrides på flere måter: Tida har stoppet, Kim rir på en hvalross, fortelleren, som etter hvert viser seg å ikke være av denne verden, bokstavelig talt, bryter stadig inn med fremmedartede, ofte lett høytidelige, aforismer og refleksjoner.

Snart møter Kim igjen en serie skikkelser fra sin egen fortid som har til felles at de er døde: Farfaren og kunstneren Rolf Nesch, den fattige unggutten Fred Hansen, den fargesprakende Onkel Hubert. I tillegg støter han på en serie pussige skikkelser som sender tankene til mytologi og religion, og som leder den forvirrede, ikke sjelden klovnaktige Kim inn i komiske og burleske situasjoner. Kims overnaturlige opplevelser gir dessuten stadige assosiasjoner til eventyrsjangeren.

SISTE REIS: Med «Bisettelsen» har Lars Saabye Christensen avsluttet en av de høyest elskede historiene i de siste tjue åras norske litteratur. Men Kim Karlsen er på alle måter blitt eldre. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
SISTE REIS: Med «Bisettelsen» har Lars Saabye Christensen avsluttet en av de høyest elskede historiene i de siste tjue åras norske litteratur. Men Kim Karlsen er på alle måter blitt eldre. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM Vis mer

MED KIMS fantastiske reise, skriver Saabye Christensen sin skakkjørte helt opp mot en storslått tradisjon: Selv har forfatteren nevnt «Don Quijote», «Peer Gynt» og Dante.

Her finnes dessuten referanser til «Odysseen» og Bibelen. I underverdenen møter Kim også kvartetten Dirty Fingers, hvis bandbuss og tragiske skjebne blir et av flere viktige motiver i «Bisettelsen». Men først og fremst introduserer reisen tida og historien (både den lille og den store) som avgjørende tema, et tema som har preget store deler av Saabyes forfatterskap: Den melankolske følelsen av tida som går og aldri kommer tilbake og minnene som blir igjen, i alle fall for en stund.

Tidstemaet bygger bru til romanens andre halvdel, som er atskillig mer tradisjonell, kaster betydelig lys over eventuell forvirring og som nok også i større grad preges av at enkelte av lesernes forventninger simpelthen oppfylles.

Men selv om språket og handlingen her ligger mye tettere på de to forrige bøkene, er også denne delen fortellerteknisk og kompositorisk mer komplisert enn dem.

VED SIDEN av at Saabye skriver fram stadig nye skikkelser og historier, introduserer han både flere synsvinkler og nok en allvitende hovedforteller, «den andre», i tillegg til at Kim selv kommer til orde i sin vante jeg-form ved at tekstbrokker som angivelig ikke kom med i «Beatles» her plasseres inn mellom de andre fortellernes partier. Slik kaster Saabye nytt og sårt lys både over Kims småborgerlige familie og forhold til den utprøvende diplomatdatteren Nina.

Ikke minst videreutvikler han - på flere måter - nok et av sine hovedtemaer: Døden - og andres, gjerne unge menneskers, møte med den.

I «Bisettelsen» kjemper - som så ofte hos Saabye - mørket kontinuerlig med lyset, gråten med latteren, fantasien og drømmen med «virkeligheten». Den upålitelige Kims talenter som løgner er med på å gjøre også «Bisettelsen» til ei bok om diktning og språk. Men de mange skjebnene og historiene, og de kjappe vekslingene mellom dem, kan nå og da også gi følelsen av at her er det mye som må rekkes over, av at boka spriker.

HVOR AVGJØRENDE det var at «Bly»-leseren også hadde lest «Beatles», kan diskuteres. Men «Bisettelsen» er så full av direkte og indirekte referanser til «Beatles» og «Bly», og både persongalleriet og handlingen så tett knyttet til dem, at jeg ikke vil anbefale noen å begynne rett på den nye boka.

Kim Karlsens forunderlige reise

Ved siden av de allerede nevnte avdøde skikkelsene, møter Kim igjen foreldrene sine i en sørgmodig scene. Først og fremst avføder imidlertid dødsfallet bokas tittel refererer til - som jeg i alle fall ikke direkte skal avsløre her - dramatiske reaksjoner hos Kims gamle kamerater, Seb, Ola og Gunnar.

Om de korte rissene av livene deres siden sist er med på å understreke at «Bisettelsen» i all hovedsak er Kims bok og nå og da kan gi en viss følelse av pliktløp, er Saabye likevel imponerende god til på liten plass å skape liv og særpreg. Miniportrettene er også med på å understreke generasjonsromanpreget og de små stikkene mot vår egen tid: Med humør berører forfatteren alt fra islamproblematikk til situasjonen i norsk skole.

SOM SÅ ofte i forfatterskapet hans, dominerer den geografiske aksen Frogner-Sortland. Flere ganger i romanen nikker Saabye diskré til sitt eget forfatterliv i Sortland, og anvender også egne dikt. Samtidig er den stadig tilbakevendende familien, de tallrike referansene til musikk generelt og Beatles spesielt, (stum) film (særlig Chaplin) og fotografi og billedkunst, frisørskikkelsene og de mange personene med skavanker både fysisk og følelsesmessig, med på å gjøre «Bisettelsen» til ei typisk Saabye-bok.

Det samme er tematiseringen av vennskapet mellom «gutta» og kjærligheten, savnet, smerten og skyldfølelsen som avdekkes.

Når man leser Saabye, blir man imponert ikke bare av det stilsikre, men aldri poserende språket, men av forfatterens omfattende menneskekunnskap. Ikke minst er han en morsom forfatter, om enn ikke på en slik måte at man stadig sitter og ler høyt.

«Bisettelsen» er en verdig og modig avslutning på en oppsiktsvekkende suksesshistorie fra norsk samtidslitteratur, selv om Kim forsvinner med mange hemmeligheter i behold. Men om den er både dristigere og mer uutgrunnelig enn «Beatles», mangler den samtidig førstebokas ungdommelige romantikk og umiddelbare identifikasjonsmulighet. Der «Beatles» utvilsomt bør leses mens man er tenåring, er «Bisettelsen» på de fleste måter ei bok for og med voksne.