Kims lek

I år har Kim Hiorthøy (27) blant annet laget to bøker, en film, en performanceforestilling, en musikkvideo, tre platecover og en CD. Men han vil helst ikke snakke om det.

- JEG HAR ET forslag, sa Kim Hiorthøy en lørdag formiddag. Vi satt i leiligheten hans på Sofienberg. Jeg var innom for å gjøre avtale om intervju. Det regnet ute, og Kim så oppriktig ut.

- Jeg foreslår at vi dropper intervjuet og i stedet leker tysta leken .

- Tysta leken?

- Ja. Vi kan gå i parken eller sykle litt rundt eller sette på høy musikk og danse. Det viktige er at vi er helt stille.

- Vi skal være helt stille. Helt tysta. Så skriver vi ned det vi tenker. Hver for oss.

- Men artikkelen da? sa jeg.

- Vi skriver jo ned det vi tenker, sa Kim.

- Jo, sa jeg.

- Der har du artikkelen. Du kan trykke tankene våre. Eller kanskje helst tankene dine . Jeg tror det kommer til å bli veldig fint.

Jeg så på ham. Han satt og lente seg mot en murvegg på kjøkkenet. Han smilte. Kim Hiorthøy hadde endelig sagt ja til å la seg intervjue. Jeg hadde spurt ham hvert år siden sommeren 1994, men hver gang hadde han sagt nei. Hver eneste gang, uansett om han hadde gitt ut bok, laget film, musikkvideoer eller dokumentarprogrammer. Nei, nei, nei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helt til en gang i sommer.

Han skulle gi ut plate denne høsten, fortalte han, så et intervju i sakens anledning kunne la seg gjøre, helt klart. Avtalen skulle nå spikres.

- Tysta leken? foreslo Kim.

- Nei, jeg tror ikke det, sa jeg.

TIRSDAG. KIM STÅR ved komfyren og koker kaffe.

- Jeg liker ikke dette, sier han.

- Hvis jeg hadde stiftet et nytt parti eller hatt noe viktig jeg gjerne ville meddele, så hadde det vært greit. Men jeg skal ikke stifte et parti. Du kan komme hit på besøk hver eneste dag, så kan vi snakke om det jeg lager og det du lager. Helt fint. Men jeg vil ikke i avisen. Avisene er allerede fulle av ting vi ikke behøver. Jeg gjør dette ene intervjuet. Så tror jeg ikke at jeg skal gjøre det igjen. I hvert fall ikke på fire år. Jeg vil ikke ta det for gitt at noen spør, heller.

- Hvorfor stiller du opp nå, egentlig?

- Jeg gjør det for å være grei mot Joakim i plateselskapet. Det hadde ikke blitt noen plate uten han.

Kim kommer med kaffe.

- Skal vi begynne? spør jeg.

- Ja, vi kan gjøre det her inne, sier Kim.

Vi går inn i et stort rom med svære vinduer mot fabrikktakene i bakgården. Pappesker, bøker, blader og datautstyr ligger tilsynelatende vilkårlig plassert rundt omkring. I hjørnet står en smal seng. Vi setter oss i senga. Jeg ber Kim si litt om sin første CD, «Hei» . Singelen «Torture Happiness» er allerede spilt på BBCs legendariske John Peel Show , og Peel har sendt et håndskrevet brev hvor det står: What a fine record. I love .

- Ja, det er vel, hva skal jeg si, instrumentalmusikk, sier Kim.

Pause.

- Og så er det vel bundet opp til en viss type rytme, det er det vel - kanskje mer enn det burde være.

Pause.

- Og så er det ofte rimelig melodiøst og kanskje litt for lite motstand. Egentlig skulle jeg ønske at det var litt mer motstand i musikken min, men det får komme etter hvert.

KIM BOR FOR DET meste i København. En dag gikk han i Botanisk Have sammen med sin venn Ole, som nå er blitt prest. De diskuterte hvordan man burde arbeide. Ole mente at man på forhånd burde tenke nøye igjennom alt man skulle gjøre. Kim var uenig. Han mente at man burde følge distraksjonens vei, at man bare burde begynne å pusle med noe og se hvilken vei det bar. Følge fornemmelsen, sa Kim. Han fulgte ikke med på hvor han gikk. Kim skallet hodet i et skilt.

- Jeg slo meg veldig, sier Kim.

- Ergo?

- Jeg vet ikke. Det var bare en historie. Jeg har ikke noe svar. Alt har så mange sider. Eg lid av ambivalens , skriver Jon Fosse. Og det tror jeg at jeg også gjør.

- Jeg har hørt at du har problemer med begrepet kunst, sier jeg.

- Nei, jeg har ikke problemer med begrepet kunst i det hele tatt. Men jeg synes som oftest ikke at det jeg lager er kunst. Jeg synes vel at kunst bør stille spørsmål. Og det synes jeg vel ikke at jeg gjør nå.

- Men om en stund?

- Ja. Nå driver for det meste med innpakning. Jeg er konferansier, kan du si. Showet kommer etterpå, og det er det noen andre som lager. Det er fint med en god konferansier, men det er ikke viktig. Det er jo showet folk har kommet for å se.

TIDLIGERE I ÅR ringte et tysk forlag og spurte om de kunne gi ut noe av det Kim har laget i bokform. Kim samlet plakater, platecover, bokillustrasjoner, fotografier og filmruller og ga ut boka «Tree Weekend» . Magasinet Creative Review jublet. Ingen stilte spørsmålstegn ved at Kim på side 73 hadde trykket kameraten Roars oppskrift på potetsuppe. Roar lager suppa si av kyllingkraft, fløte, salt og pepper, gressløk og poteter.

- Hvorfor potetsuppe?

- Denne potetsuppa er vel min måte å fortelle at det ikke er så viktig hva du gjør, men hvordan du gjør det. Dette høres veldig banalt ut, men jeg tror det har med konsentrasjon å gjøre. Hvis du kan lage en god potetsuppe, så kan du også lage et bra platecover. Det handler om å gi seg hen til noe. Man må gi seg hen hvis man skal lage gode ting.

- Er du opptatt av lek?

- Ikke for lekens skyld. Det å leke skal man ta på alvor. Hvis du leker og leken ikke er noe morsom lenger, hvis noen slår seg og begynner og gråte, eller hvsi noen blir holdt utenfor, så er det ikke noen vits. Det er litt som å lage potetsuppe.

- Potetsuppe igjen?

- Det den blir aller best av er kanskje at du tester noen nye grønnsaker. Og så vil noen si at dette er jo helt useriøst! Men det er ikke så viktig. Det viktige er at det blir en god potetsuppe.

SIDEN FORSOMMEREN har Kim, i tillegg til å gi ut bok og plate, laget barnebok sammen med Tore Renberg. Han har laget musikken til en performanceforestilling i København, han har fotografert en av dødssyndfilmene, han har deltatt på en filmfestival i Milano med et innslag han laget for NRK, han har vært med Designforum Finland på en utstilling i New York, han har laget to platecover og hatt en måneds ferie.

Hans venn Erlend Loe mener Kim er hyperaktiv, at det nesten er nifst iblant.

- Jeg føler at det går veldig opp og ned. Noen ganger gjør jeg ingen ting. Og så veit jeg ikke om de tingene jeg gjør blir noe særlig bra.

Kim peker på to plakater som henger på veggen.

- Med den gule vet jeg ikke helt, sier Kim. - Men den oransje synes jeg ble fin.

- Hva er galt med den gule da?

- Den skulle vært litt varmere i fargen og så skulle skriften stått lenger til venstre.

KIM SELGER IKKE det han lager. Da han og Tore Renberg ga ut den siste barneboka om Hando og Kjendo, stilte Kim ut tegningene i Stavanger. Men han nektet å selge. Det var nesten femti tegninger og Tore mente Kim lett kunne fått tre tusen for hver av dem.

- Du kunne vært rik, Kim.

- Nei, det kunne jeg ikke.

- Utstillinga i Stavanger kunne gitt deg 150000 kroner.

- Det har jeg overhodet ikke tenkt på. Jeg liker ikke å selge ting. Jeg føler at jeg snyter folk hvis jeg tar for mye betalt. Og på den andre siden så vil jeg ikke selge tegningene billig, for de pengene kaster jeg bare bort med en gang. Da vil jeg heller ha tegningen selv. Mange av dem har en viss affeksjonsverdi, og hvis pengene skal kompensere for affeksjonsverdien, så blir tegningene usympatisk dyre. Skjønner du?

- Ja, jo.

- Derfor er utstillingen min til våren en måte å teste ut denne problemstillingen på. Jeg skal lage tre hundre tegninger. Rimelig enkle, men forhåpentligvis gode blyantegninger. Jeg skal selge dem for hundre kroner stykket. Det er passe pris.

- Hvordan kom du på dette?

- Jeg syntes tegninger for en hundrings hørtes fint ut. Det er det utstillingen skal hete: Tegninger for en hundrings.

DET BLIR STILLE. Jeg har ikke så mye å spørre om. Kim har ikke så mye å si. Jeg spør om det er noe han kunne tenke seg å snakke om.

- Kanskje vi kunne snakke om høsten, sier Kim. - At det er fint med høst. Hva synes du?

Intervjuet er med andre ord over.

Jeg spør Kim om han var alvorlig med tanke på ideen om tysta leken .

- Det var vel mest for å slippe å si noe, skal jeg være helt ærlig, sier Kim.

- Det er ikke sikkert Joakim i plateselskapet ville likt tysta leken, sier jeg.

- Jo, det ville gått helt fint. Hensikten med dette intervjuet er egentlig bare at jeg opptar litt plass i avisen, og at det står ett eller annet sted at jeg har gitt ut plate, sier Kim oppriktig.

- Jeg er lei for det, men alt det andre er egentlig irrelevant.

LEKEN: «Tysta leken» er opprinnelig et kunstprosjekt av Åsa Sonjasdotter. Kim Hiorthøys «Hei» er ute på Smalltown Supersound mandag.