I FORKANT AV SIN reise til Kina for å diskutere miljø- og utviklingsspørsmål, skrev Erik Solheim en kronikk om «Kinas inntog i Afrika» (24.09). Solheim er generelt positiv til det nye kinesiske engasjementet i Afrika, og mener at det er viktig med dialog for «å bidra til å påvirke Beijing i en retning som er til Afrikas og verdenssamfunnets beste.» Det er vanskelig å være uenig i det. På den annen side er det nødvendig å se på Kinas rolle i Afrika med samme skepsis som Solheim tidligere har betraktet andre former for imperialisme. Det vi står overfor, er et eksempel på interimperialistisk rivalisering. I mai 2007 vil den afrikanske utviklingsbanken holde sitt årsmøte, ikke i Afrika, men i Shanghai. Dette illustrerer Kinas sterke satsning på Afrika som kilde for råvarer, marked for kinesiske produkter og politisk partner. På grunn av den økende etterspørselen etter olje og andre strategiske råvarer er Afrika etter mange år i en investeringsskygge blitt et interessant kontinent, ikke bare for tradisjonelle vestlige aktører, men også for Asia - Kina, men også India, Singapore og Malaysia. I fjor utgjorde verdien av Afrikas eksport til USA 29 prosent, til EU 32 prosent og til Asia 27 prosent. For Afrika er dette store tall, men i asiatisk målestokk er de små. Bare 1,6 prosent av Asias import kom fra Afrika. 86 prosent av Afrikas eksport til Asia utgjøres av råvarer - særlig olje og mineraler, og uforedlete jordbruksprodukter. Bare 14 prosent er halvfabrikata og bearbeidete produkter. Dette er den klassiske skjeve fordelingen mellom det imperialistiske sentrum og den råvareproduserende periferi.