Kina - partner eller utbytter?

Den kinesiske politikken i Afrika er preget av langsiktighet og er svært målrettet. Menneskerettigheter og demokrati er ikke noen del av denne.

I FORKANT AV SIN reise til Kina for å diskutere miljø- og utviklingsspørsmål, skrev Erik Solheim en kronikk om «Kinas inntog i Afrika» (24.09). Solheim er generelt positiv til det nye kinesiske engasjementet i Afrika, og mener at det er viktig med dialog for «å bidra til å påvirke Beijing i en retning som er til Afrikas og verdenssamfunnets beste.» Det er vanskelig å være uenig i det. På den annen side er det nødvendig å se på Kinas rolle i Afrika med samme skepsis som Solheim tidligere har betraktet andre former for imperialisme. Det vi står overfor, er et eksempel på interimperialistisk rivalisering. I mai 2007 vil den afrikanske utviklingsbanken holde sitt årsmøte, ikke i Afrika, men i Shanghai. Dette illustrerer Kinas sterke satsning på Afrika som kilde for råvarer, marked for kinesiske produkter og politisk partner. På grunn av den økende etterspørselen etter olje og andre strategiske råvarer er Afrika etter mange år i en investeringsskygge blitt et interessant kontinent, ikke bare for tradisjonelle vestlige aktører, men også for Asia - Kina, men også India, Singapore og Malaysia. I fjor utgjorde verdien av Afrikas eksport til USA 29 prosent, til EU 32 prosent og til Asia 27 prosent. For Afrika er dette store tall, men i asiatisk målestokk er de små. Bare 1,6 prosent av Asias import kom fra Afrika. 86 prosent av Afrikas eksport til Asia utgjøres av råvarer - særlig olje og mineraler, og uforedlete jordbruksprodukter. Bare 14 prosent er halvfabrikata og bearbeidete produkter. Dette er den klassiske skjeve fordelingen mellom det imperialistiske sentrum og den råvareproduserende periferi.

I ET INTERVJU I MAI sa Sør-Afrikas president Thabo Mbeki at det var grunn til å ha et tvisynt perspektiv på den kinesiske virksomheten (Financial Times 25.05). På den ene side var kinesiske investeringer en mulighet for å tiltrekke seg ny kapital og bidra til utvikling av infrastruktur. På den annen kunne den stadig økende importen av billige kinesiske varer bidra til å undergrave Afrikas allerede svakt utviklete og utsatte industrier. Kina forsynte 2005 Afrika med 9 prosent av den samlete vareimporten. Mye av denne importen dreide seg om varer som konkurrerte direkte med afrikansk industri.De største kinesiske investeringene i Afrika er i oljesektoren. Det statlige kinesiske oljeselskapet (SOOC) har nå virksomhet i 19 afrikanske land. Det er en del karakteristiske trekk ved oljeindustrien i afrikanske land, og der er Kina, som er kommet sent inn, langt fra den største synderen. Oljen har ikke skapt mange afrikanske arbeidsplasser. Den har beriket eliten, men ikke landet og befolkningen. Dette skyldes ikke minst omfattende korrupsjon der både oljeselskapene og makteliten i landene har gått inn med åpne øyne. Oljeindustrien har vært ekstremt forurensende og ofte ført til interne væpnete konflikter. Alle disse aspektene illustreres godt ved situasjonen i Nigeria. Det som nå skjer i konkurransen mellom oljeselskapene - de vestlige så vel som de kinesiske - har i liten grad skapt grunn til å tro at Kinas handlemåte skiller seg ut.

DET SOM IMIDLERTID er nytt med den kinesiske satsningen, er at den ofte er knyttet opp mot billige lån til store infrastrukturutbygninger der kontraktene går til kinesiske firmaer, som i stor grad benytter seg av kinesisk, ikke afrikansk, arbeidskraft. Det anslås at det i juli 2006 var omlag 80.000 kinesiske arbeidere i virksomhet innenfor denne sektoren i Afrika. Flere av kontraktene er inngått uten åpne budrunder, men er ofte bundet til Kina. Også i andre sammenhenger der kinesiske firmaer har vunnet store kontrakter, har det vært mistanke om at konkurransen ikke har foregått etter vanlige spilleregler. Blant annet har det vært hevdet at siden alle store kinesiske selskaper som investerer i Afrika, er statseide, foregår det både betydelig subsidiering av disse og en kopling mellom politiske og økonomiske interesser. Det siste har særlig vært trukket fram i forbindelse med kinesisk virksomhet i korrupte land og stater der menneskerettighetene står svakt. Blant de førstnevnte kan Nigeria og Angola nevnes, blant de sistnevnte Sudan, Zimbabwe og Etiopia. Det hører med til historien at det andre Kina-Afrika forumet av toppolitikere ble avholdt i Addis Abeba i november 2003. Det neste foregår i Beijing i begynnelsen av november.

ET SENTRALT ELEMENT i den kinesiske politikken er de såkalte fem prinsippene for fredelig sameksistens. Blant disse er prinsippet om ikke-innblanding i interne politiske forhold. Dette er noe som mange afrikanske regjeringer har vist stor forståelse for. Dette forhindret imidlertid ikke at den kinesiske ambassadøren i Zambia 4. september sa at Kina ville bryte den diplomatiske forbindelsen med landet om opposisjonskandidaten ved valgene i slutten av måneden ble valgt til president. I mange land, særlig i noen av de mest korrupte og autoritære, er vestlige donorers krav om åpenhet, demokratisering og respekt for menneskerettighetene blitt betraktet med mistanke og motstand. Den kinesiske politikken overfor Zimbabwe passer inn i dette mønsteret. Den omfatter betydelige lån til landet, langsiktige kreditter ved kjøp av kinesiske produkter, inkludert fly og busser, og oppkjøp av zimbabwisk jordbruk og gruver og langsiktige investeringer i infrastruktur. Det settes ingen spørsmålstegn ved den zimbabwiske regjeringens brudd på menneskerettighetene. Afrikanske ledere ser forholdsvis positivt på den sterke kinesiske satsningen. De framhever blant annet at kineserne ikke stiller samme krav som vestlige donorer. De peker på den kinesiske utviklingsmodellen med en sentralisert stat, begrenset demokrati og sterke statsselskaper som modell for afrikansk utvikling. Når det gjelder rivaliseringen med amerikanske interesser, pekte nylig en rapport fra et møte mellom amerikanske, afrikanske og kinesiske forskningsinstitutter på at det for øyeblikket stort sett var sammenfallende kinesiske og amerikanske interesser. EU er et annet spørsmål. Under den kinesiske statsministerens besøk på toppmøtet med EU i Helsinki i 10. september ble det uttrykt uenighet mellom Kina og EU om synet på flere afrikanske spørsmål.

NORGE SATSER NÅ på utstrakt dialog med Kina om situasjonen i Afrika. Det er liten grunn til å tro at Kina vil la seg påvirke av Norge. Det må i så fall være om Norge samarbeider nært med EU. Den kinesiske politikken i Afrika er preget av langsiktighet og er svært målrettet. Menneskerettigheter og demokrati er ikke noen del av denne. Det Norge imidlertid kan gjøre, er å styrke forvaltningssystemene for naturressurser i land som har store potensialer i olje, landbruk, skogsdrift, mineraler og energi. Dette gjelder blant annet Mosambik, hvor det er gass og sannsynligvis olje. Kina er nå på full fart inn i landet. Det er inngått avtale om finansiering av et nytt kraftverk i Zambezifloden, om videreutbygging av havnen i Nacala og utvikling av mineralforekomster og jordbruk. Hittil har Norge bidratt positivt til å bygge opp forvaltningen av landets gassresurser og de mulige oljeforekomstene. Nå gjelder det at Mosambik ikke utvikler seg i samme retning som Angola med stadig økende kløfter mellom rik og fattig og korrupsjon på grunn av oljeutvinning. Hittil har Kina ikke vist noen tegn på at landets politikk og praksis skiller seg fra den andre store interessenter i olje og annen råvareutbytting følger.