Kina etter Vollebæk

Lesere som ennå ikke har oppfattet at Knut Vollebæk, vår nye utenriksminister, har vært i Kina og tatt de kinesiske lederne i skole, må vel defineres som særdeles tungnemme. Både før og under besøket holdt Vollebæk menneskerettighetsfanen høyt hevet, og de mange pressefolkene som fulgte med på reisen, gjorde ikke det norske korstoget mindre synlig.

Allerede før avreisen innkalte Vollebæk pressen for å orientere om sine ambisjoner. Den nye utenriksministeren la ikke skjul på at han hadde satt seg høyere og edlere mål enn sin forgjenger: Fra nå av skulle menneskerettigheter være viktigere enn handel. I enhver samtale. Listen over problemområder var både lang og deprimerende - minst 2000 politiske fanger, 6500 henrettede, undertrykkelsen i Tibet og Xinjiang, elendig rettssikkerhet og manglende ytrings- og organisasjonsfrihet. Etter den første samtalerunden i Beijing virket Vollebæk både stolt og tilfreds: «Vi har vært svært så klare i våre samtaler med kineserne, hvis noen skulle lure på det!» (Aftenposten 25.10.). Og ikke nok med det: Norges klare tale førte sannelig til at «de kinesiske smilene stivnet og kjevemusklene strammet seg». (Dagbladet 25.10.)

Det er ikke akkurat slike formuleringer man venter seg av utenriksminister med 25 års diplomatisk erfaring. Hvem var disse udiplomatiske vendingene myntet på? Hjemmepublikum? Og hvem i ministerens følge var det som ga ham så dårlige verbale og kulturelle råd?

Først: Kina har et alvorlig menneskerettighetsproblem. Ingen bestrider dette faktum, og det var uten tvil prisverdig at Vollebæk - i likhet med sine forgjengere - satte regimets mange overgrep på dagsorden. Men måten det gjøres på, er ikke uviktig. Kina er verdens eldste kulturnasjon, og forutsetningen for å bli hørt i Beijing, er at språkbruken avpasses deretter. Vi kan like det eller mislike det, men slik er det. Og Vollebæk, med sin lange erfaring, må vite at enhver kjekkasuttalelse til norsk presse til syvende og sist havner på pulten til utenriksminister Qian Qichen.

I Kina skal politiske gjester veie sine ord på gullvekt, ikke av underdanighet og ikke av frykt, men fordi målet alltid bør være å oppnå noe . Kanskje et litt mer lavmælt diplomati hadde vært å foretrekke?

Før Vollebæk reiste til Kina, rakk han å få en briefing av Amnesty Internationals norske avdeling. All heder til Amnesty, men organisasjonen er neppe i stand til å gi et komplett - eller tilnærmet komplett - bilde av menneskerettighetssituasjonen i verdens folkerikeste land. For menneskerettigheter handler om mer enn antallet politiske fanger. Like viktig er levevilkårene og det private rom til de som ikke sitter i fengesel, i dette tilfelle godt over 1,2 milliarder mennesker. Jeg har besøkt Kina jevnlig over en periode på 23 år, siste gang i forrige måned, og kan ikke forstå annet enn at menneskerettighetssituasjonen nå er bedre enn noen gang før i landets lange historie. Når var forholdene bedre? I 1989? I 1976? I 1967? Før 1949? Når?

Det er her Vollebæk får et problem. For er det ikke et paradoks at menneskerettighetene gjøres til selve fanesaken i Norges Kina-diplomati, samtidig med at det overveldende flertall av kineserne lever bedre og tryggere enn noen gang?
Det andre problemet er dette: Hvor fort er det ønskelig at Kina endrer seg i demokratisk retning? Vollebæk gir inntrykk av å være like utålmodig som Bill Clinton og Newt Gingrich, som også benytter enhver anledning - siste gang under president Jiang Zemins USA-besøk - til å snakke om Kinas påtrengende behov for ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og demokratiske valg. Visste man ikke bedre, forledes man til å tro at de kinesiske lederne er i den situasjon at de bare kan skru på en bryter og si: Vær så god, her har dere demokrati! Takk for oss og lykke til!

Har noen rukket å tenke over hva slags Kina verden da vil få?

Dette korttenkte snakket minner meg om en episode under Deng Xiaopings USA-besøk i 1979. Dengs vert, president Jimmy Carter, var som kjent en ivrig talsmann for menneskerettigheter, inklusive retten til fri utreise fra lukkede kommunistiske land.

- Greit, sa Deng Xiaoping, hvor mange vil dere ha? 10 millioner kinesere, 20 millioner - eller 30 millioner? Dere kan få så mange dere vil!

En perpleks Carter svarte med pinlig taushet, før han raskt penset samtalen inn i nye spor.

Når vi diskuterer et så massivt tema som Kina, er det viktig å beholde bakkekontakten. Like viktig er det å forstå betydningen av de helt store tall. Kina har 1250 millioner innbyggere. For hvert år øker folketallet med 15 millioner mennesker. Går det slik ekspertene tror, vil landet ha mellom 1,6 og 1,7 milliarder innbyggere om 40 år fra nå. Få, om noen, er i stand til å begripe hvilken sprengkraft et slikt folkehav rommer.

Siden 1980 har 150 millioner kinesiske bønder forlatt landsbygda med kurs for byene og de rikere kystprovinsene. I løpet av de neste 10 år vil nye 150- 200 millioner følge etter. For å si det enkelt: Den største folkevandringen i historien foregår akkurat . Ser vi på de faktiske tall, blir mongolenes ritt mot vest og emigrasjonen til det amerikanske kontinent som bagateller i forhold til den omveltning som nå foregår i Kina. Samtidig står Kinas 300000 statsbedrifter, selve ryggraden i landets industri, foran en kraftig sanering. 110 millioner kinesere er ansatt i den statlige industrien, og flere titalls millioner står i fare for å bli satt på porten.

Under disse forhold er det kinesiske lederskapet mest opptatt av gradvise forandringer og politisk stabilitet, og det tror jeg Norge - og verden - til syvende og sist skal prise seg lykkelig over. Kina balanserer på en knivsegg. Fordi landet er så stort, er forskjellen mellom suksess og fiasko ytterst liten. Et lite tankeeksperiment: Sett at bare én prosent av kineserne gjør som vietnameserne på slutten av 1970-tallet og blir båtflyktninger. I så fall vil landene i Sørøst-Asia og Vesten få 12- 13 millioner ubudne gjester.

Jo, det er lett å sitte hjemme i Norge og forlange demokrati i Kina - nå! Men er vi villige til å ta imot de ubudne gjestene hvis det lovpriste demokratiet skulle ende i kaos? Det er lov å spørre, for når Vestens politikere velger å opptre som rådgivere på kinesisk jord, plikter de også å tenke gjennom konsekvensene av sine råd.

I motsetning til Vesten har Kina ingen demokratiske tradisjoner. Da keiserdømmet ble avskaffet i 1911, hadde landet vært føydalt i over 2000 år. Ledestjernen het Konfusius (551- 479 f.Kr.), som befalte kineserne å adlyde øvrigheten og ellers innrette seg etter beste evne. Med keiserdømmets fall ble kjemperiket hjemsøkt av interne feider og borgerkrig. Til slutt kom Mao, som erstattet kaoset med den sosialistiske ettpartistaten. Helt til slutt erstattet han ettpartistaten med sitt eget personlige diktatur.

Da er det ikke til å undres over at kineserne har ytterst vage forestillinger om hva demokrati - dette underlige greske ordet - egentlig innebærer. Det gjør ikke situasjonen bedre at 180 millioner kinesere er analfabeter, og at mange av dem som tror de ikke er det, faktisk er det. Og salig Konfusius, hvor er det blitt av han? Han lever i beste velgående - i menneskenes sinn. Å erstatte Kinas lange konfusianske tradisjon med vestlig demokrati, er faktisk ikke gjort i en håndvending - selv om forbausende mange synes å mene det. Det er, når det kommer til stykket, muligens like vanskelig som å erstatte Vestens kristne tradisjoner med noe helt annet.

Desto mer oppmuntrende er det at kineserne de siste årene har begynt å eksperimentere med friere valg på landsbynivå. For inntil få år siden var det en selvfølgelighet at bare kommunistpartiets kandidater ble valgt til de styrende organer. Nå - for første gang siden 1949 - får uavhengige kandidater sjansen til å hevde seg. Mange steder, som i Maos hjemlandsby Shaoshan (!), har de klart å bane seg vei inn i landsbykomiteene. På sikt er det meningen å innføre en ny og friere valgordning over hele landet. Men, stikk i strid med rådene fra velmente vestlige politikere, velger det kinesiske lederskapet å åpne en ventil av gangen. Ikke to, og ikke ti - og ikke hundre. Takk og pris.

Det nye og private rom som kineserne opplever i sin hverdag, er ikke omtalt noe sted i Amnestys rapporter. Men det er der like fullt og oppleves sterkt av de fleste av oss. Selv Lulu Wang, som i disse dager høster lovord for sin bok «Liljeteatret», erkjenner at tidene skifter i landet hun forlot etter mange år i fangenskap. «Jeg var på besøk i 1993 og kjente meg nesten ikke igjen. Folk var så frie, de tør si hva de tenker.» (Aftenposten 31.10.).

At Kina i en slik situasjon skal gjøres til en global Prügelknabe, virker helt meningsløst. Selvfølgelig skal vi fortsette å arbeide for Wei Jingsheng, Wang Dan og andre fengslede opposisjonelle, men samtidig skal vi være rause nok til å gi kineserne ros for de framskritt de vitterlig har gjort og gjør. Ja, vi skal faktisk være så rause at vi - i motsetning til utenriksminister Vollebæk - iblant kan føre en samtale med dem uten å svinge menneskerettighetssvøpen. Det vil tjene både norske og kinesiske interesser.

Kina trenger tid, og verden bør være villig til å vente. For i siste instans er det verden som har mest å tjene på at kineserne åpner sine ventiler gradvis.

vigkina

Det er lett å gjøre seg populær og forlange demokrati i Kina - nå! mener Torbjørn Færøvik, utenriksmedarbeider i NRK. Han skriver at når en norsk politiker opptrer som rådgiver for kinesiske myndigheter, bør han også tenke over de mulige konsekvensene av sine råd. Færøvik stiller seg i denne kronikken skeptisk til den litt belærende tonen som det norske statsbesøket i Kina ble preget av. Når varforholdene bedre i Kina? Kina tid og vibør vente