Anmeldelse: Sun Heidi Sæbø - «Kina – den nye super-makten»

Kina får «Storebror» til å fremtre som en klosset nisse

Sun Heidi Sæbø skriver seg inn i en krevende tradisjon.

KINA: «Kina. Den nye supermakten - Jakten på Xi Jinping og det moderne Kina» er Sun Heidi Sæbøs tredje bok. Hun har tidligere utgitt to bøker om Nord-Korea. Foto: Nina Hansen
KINA: «Kina. Den nye supermakten - Jakten på Xi Jinping og det moderne Kina» er Sun Heidi Sæbøs tredje bok. Hun har tidligere utgitt to bøker om Nord-Korea. Foto: Nina HansenVis mer

«Kina – den nye super-makten»

Sun Heidi Sæbø

5 1 6
«Ytterst leseverdig.»
Se alle anmeldelser

Norge har en lang tradisjon med gode utenriksreportere – fra Albert Henrik Mohn på femti-tallet, Jahn Otto Johansen og Harald Munthe- Kaas på sytti- og åtti-tallet til Torbjørn Færøvik, Sten Inge Jørgensen og Erika Fatland nærmere vår tid. Jeg lærte masse av dem. Enda lengre tilbake er det grunn til å minnes Lise Lindbæk, Martha Gellhorn, Negley Farson, Sefton Delmer - og ikke minst William Shirer.

I dette selskapet kan vi også godt ta med Dagbladets Ragnar Vold som med sin kombinasjon av personlig mot, kunnskaper og analytisk skarpsinn har erobret seg en fremtredende plass i reporterhimmelen.

Yale-historikeren Tim Snyder har i sin siste bok «Veien til ufrihet» omtalt reporterne som sannhetens fortropper i dagens verden. Sæbø skriver seg inn i en krevende tradisjon.

Det nye despotitet

I sin studie av Kinas oppkomst som den nye supermakten har Sæbø en grunnplanke: Alle som mente økonomisk vekst ville føre til politisk liberalisering, har tatt feil. Det er dette tema som er hennes organiserende prinsipp, og det er en sentral innsikt. Hvilket regime er så dagens Kina? Et land av utvalgte, ikke folkevalgte, er ett svar hun gir.

Sæbø reiser til Xi Jinpings hjemtrakter og ser en ny myte sinnrikt bli bygd opp: Xi som den disiplinerte landsfader. Den forsiktige, pragmatiske. Korrupsjonsjegeren som maler verden i svart/hvitt. Nå har han bak sin maske av beinhard, stilleflytende ro samlet seg en posisjon ikke ulik Maos – han har fått fjernet de begrensninger på maktutøvelse som skulle hindre en gjentakelse av Maos despoti. Vi får se.

De sentraliserende Han-kineserne er livredde folkelige opprør à la Tunis, Libya eller Egypt og bruker nå mer på indre kontroll enn forsvar mot ytre trusler. Beijings ansiktsgjenkjennings-teknologi og forsøk på å omskrive historien i sitt eget Sannhetsministerium etter partiets ønsker, får Orwells Storebror til å fremtre som en klosset nisse. Vi står overfor en represjonsgrad som savner sidestykke i historien.

Såret stolthet

Xi bruker bevisst Kinas historie som offer for britisk imperialisme i Opiumskrigene til å tromme fram en ny pågående nasjonalisme. Stabilitet for enhver pris. Det er mye energi i såret stolthet; diktatorer før Xi har visst det. Xi spiller virtuøst på denne frykten for oppløsning. Historien om opprøret på Tianmen i 1989 hvitvaskes; den unge generasjonen dynkes i glemsomhet.

Vanlige folk rettsløse

Regimet kjøper seg taushet ute mot menneskerettighetskritikk gjennom sine oppkjøp og investeringer, ofte med politiske bindinger. Sæbø viser oss de ofte absurde tankemessige krumspring som regimet driver med for å kombinere en til tider rå statskapitalisme der vanlige folk er totalt rettsløse med den ideologiske arven. Det er dette regimet Norge (og Johan Galtung) faller på kne for mot noen billige laksepenger.

Sæbø gir oss detaljene i forfølgelsen av Liu Xiaobo (og hans kone), en mild dissident som regimet lot råtne i fangenskap. Og hun utfyller vår kunnskap om opprøret i 1989 som endte i massakrer. Det stod Deng Xiaoping bak.Med sine språkkunnskaper og sine analytiske evner har hun føyd til vektig stoff om denne merkelige hybridstaten som vil dominere det neste århundret. Ytterst leseverdig.

(Sun Heidi Sæbø er ansatt i Dagbladet. Bernt Hagtvet er en ekstern tilknyttet anmelder)

.