Kina ledende i neste årtusen?

Kina har aldri vært så åpent og tilgjengelig som idag, og informasjon flommer over oss daglig. Det er derfor et paradoks at det hersker større usikkerhet enn noengang tidligere om hvordan den politiske elite virkelig er, og om hvilket forhold regimet har til det kinesiske samfunnet.

«Situasjonen likner en djevelsk kombinasjon av før-kulturrevolusjonell ugjennomtrengelighet og Washington-aktige planlagte lekkasjer og fantasifulle rykter,» var en treffende bemerkning. Det er viktig å huske at de traumatiske 1989-begivenhetene kom overraskende på de fleste observatører, og at de mange kvalifiserte spådommer om regimets umiddelbare fall slo dundrende feil. Spørsmålet «hvor går Kina?» kan heller ikke idag besvares uten meget betydelige forbehold.

Den 15. partikongressen var en styrkeprøve for Jiang Zemin, kommunistpartiets generalsekretær og Kinas president, og overflateinntrykket var en sterk leder med full kontroll. Ser vi hans velredigerte, selvsikre ledelse av kongressen sammen med hans personlige eksponering i forbindelse med Dengs død, overtakelsen av Hongkong samt toppmøtet med USAs president Clinton, må 1997 karakteriseres som et godt politisk og diplomatisk år for ham. Han forbløffet bookmakerne ved å krype ut av Dengs enorme skygge, og den forventede «bumpy ride» og «hard landing» uteble. Spørsmålet er imidlertid om han vil klare å kaste sin egen, skarpe skygge?

Jiang Zemin ble av mange oppfattet som en noe pregløs «overgangsfigur» med underskudd på sjarm og karisma, da han i 1989 overtok som generalsekretær etter Zhao Ziyang, som falt i unåde ved å vise sympati for demokratibevegelsens krav. Dette var en klar undervurdering, tvert imot har Jiang stadig styrket sin posisjon og er idag Kinas ubestridte leder og statsmann.

«Stabilitet» er hovedstikkordet i kinesisk politikk. Det var ledersjiktets behov for stabilitet som skapte støtten til Jiang, og han må nok eventuelt gjøre mange tabber før denne støtten forsvinner. Han må betraktes som den ideelle lederkandidat i et slikt perspektiv, med sans for smidighet i beslutningsprosessene, forståelse for byråkratiets krav og uten den fandenivoldskhet som kan lede til politiske provokasjoner. Imidlertid oppfattes Jiang av mange utenfor den politiske elite som en «broiler», muligens også som en middelmådighet eller opportunist. Hvor sterk og avgjørende han egentlig opptrer i de «innerste sirkler» synes å være nokså ukjent.

Mange observatører mener å se tegn på underliggende spenninger bak en omhyggelig oppbygget fasade av enhet og styrke. Det har vært indikasjoner både på en «venstreoffensiv» mot «kapitalistiske reformer» og en «høyreoffensiv» til rehabilitering av Zhao Ziyang og for å se Tiananmen i nytt lys. Før kongressen forelå det mange spekulasjoner om politiske reformer, som har ligget i fryseboksen siden 1989. Eventuelle forventninger ble imidlertid ikke innfridd, forsiktige forslag til valgreformer på kommunalt nivå var det hele. Muligens er dette et uttrykk for at Jiang Zemin ikke er sterk nok til å ta de nødvendige initiativ til større reformer.

Til gjengjeld blir retorikken kraftig og manende: «Med de fire kardinalprinsipper som grunnlag (den sosialistiske vei, folkets demokratiske diktatur, kommunistpartiets ledende rolle, samt marxisme/leninisme og Mao Zedongs tenkning) skal vi fortsette med politisk strukturreform, utvide rammen for det sosialistiske demokrati og forbedre det sosialistiske legale system, styre landet ifølge loven... Grunnlaget for sosialistisk demokrati er at folket er landets herrer. Statens makt tilhører folket... Det er tvingende nødvendig at vi skal bevare og forbedre dette grunnleggende politiske system, istedenfor å kopiere vestlige modeller. Dette er særdeles viktig for å opprettholde partiets lederskap, det sosialistiske system, og realiseringen av folkets demokrati... Vi skal gradvis etablere en mekanisme som vil hjelpe beslutningstakerne til å gå dypt ned blant folket for å lære deres vilkår å kjenne, reflektere dets vilje på en adekvat måte, samt utnytte dets totale kunnskap og klokskap, slik at beslutningene vil bli mer vitenskapelige, demokratiske og effektive og nå et høyere nivå » (fritt oversatt fra engelsk versjon av Jiang Zemins tale til kongressen 12.9.1997).

Den personifiserte makt i det kinesiske politiske system gjør at det er vanskelig å forutsi endringer i ledelsen. «Forgubbing» har vært et utpreget fenomen, og behov for foryngelse stort. Under kongressen ble det vedtatt at alle partiledere over 70 år skulle trekke seg for å foregå med et godt eksempel. Forslaget gjaldt imidlertid ikke Jiang Zemin selv (f. 17.8.26)! Hvor lenge vil han bli sittende ved det kinesiske roret? Til den 16. kongressen i 2002?

Åpen konkurranse om toppstillingene vil være en trussel mot stabiliteten. Det samme gjelder imidlertid en tidlig formell utpeking av etterfølger, for selv om denne skulle skuffe i «venteperioden», blir det vanskelig å omgjøre valget uten å skape uro. For tiden ser det ut til at den nyutnevnte visestatsminister Hu Jintao, som bare er 55 år, står sterkest av den «unge» generasjon. Han antas imidlertid å måtte velge en lav profil i den nærmeste tiden for ikke å binde seg for sterkt til en av de tre hovedaktørene i Kinas ledelse: Jiang Zemin, den nyutnevnte statsminister Zhu Rongji og folkekongressens leder Li Peng. Sistnevnte antas å være kontroversiell i store deler av det kinesiske samfunnet pga hans hauke-linje i 1989 og senere.

Ser vi utover persongalleriet, reises spørsmålet: Hvilken legitimitet har egentlig Kinas ledelse i vid forstand? Har partiet og den politiske elite en så grunnleggende solid posisjon i samfunnet at man kan tåle fremtidige krisesituasjoner? Det røynet på i 1989, men det holdt. Likevel, det antas at det kinesiske samfunnet i stadig større grad vil bli likegyldig overfor ideologiske spørsmål og bli mer opptatt av økonomiske forhold. Regimets legitimitet ligger først og fremst i at «det er der». Med fortsatt positiv økonomisk utvikling, effektiv kamp mot korrupsjon, samt utvikling av et moderne lovverk som i større grad beskytter individets rettigheter, vil regimet stå trygt.

På lengre sikt står imidlertid Kinas ledelse overfor fundamentale problemer. Legitimitet med bakgrunn i partiets revolusjonære fortid vil bli stadig mindre. Historiske resultater «avskrives» over tid. Enkle politiske veivisere med «høyre» og «venstre» vil ikke lenger fungere, men de kan neppe erstattes tilfredsstillende av nye teoretiske konstruksjoner. Et eksempel: formuleringen «bygg en sosialistisk kultur med kinesiske trekk» blir utdypet av Jiang Zemin som «ta marxismen som rettesnor, tren opp folket til høye idealer, moralsk integritet, god utdannelse og sterk disiplin, og frembring en folkelig, sosialistisk kultur knyttet til moderniseringens behov, til verden og til fremtiden». Teori, beskrevet i partiets taler, og praksis, slik som den kinesiske borger vil oppleve den i dagliglivet, vil stå fjernt fra hverandre.

Forholdet mellom folket og den politiske elite vil kunne bli preget av stadig økende fremmedgjøring, som vil true stabiliteten i det kinesiske samfunnet, og hva skjer da? Det finnes forskjellige krisescenarier. Få observatører tror på oppløsning av landet i mer eller mindre selvstyrte regioner, men risikoen finnes. Nasjonalistiske strømninger kan muligens fylle vakuumet etter foreldede ideologier. Alternativt, et legitimitetsammenbrudd forårsaket av en krise vil kunne skape et «shake-out», der store deler av det politiske og byråkratiske apparat vil kunne gjenoppstå i nye former, slik man har sett i Øst-Europa.

Et positivt scenario beskriver imidlertid et kinesisk kommunistparti som gradvis greier å reformere seg i retning av hva vi kunne kalle et moderne, «konkurransedyktig» politisk parti, der man våger å skrelle av gammelt, umoderne, tungt ideologisk tankegods. Kanskje man våger å gi slipp på meningsmonopolet og ta initiativ til en mer åpen debatt. Hva er gode og dårlige egenskaper ved dagens kinesiske samfunn? Hvordan kan Kinas erfaringer, både fra før-revolusjonær og moderne tid, knyttes opp mot humanistiske verdier og demokratisk praksis? Hvis dette blir Kinas valg, kan landet bli en ledende nasjon i det 21. århundre.