Menneskerettigheter

Kina manipulerer FN-organer

FN må moderniseres, mener mange. I FNs menneskerettighetsråd har Kina tiltatt seg rollen som farlig manipulator.

Kommentar

En ny rapport hevder at Kina står bak systematiske forsøk på å undergrave FNs arbeid for å fremme menneskerettighetene. Rapporten er basert på intervjuer med 55 personer med direkte kjennskap til Kinas rolle i FNs MR-arbeid, deriblant 20 FN-ansatte og -eksperter og 15 utenlandske diplomater. Kenneth Roth, lederen for Human Rights Watch som står bak rapporten, er tidligere amerikansk utsending til FNs menneskerettighetsråd med hovedsete i Genève. Han vedgår at Kina ikke er den eneste verstingen i FN. Men at landet, i kraft av sitt faste medlemskap i Sikkerhetsrådet, sin økende globale innflytelse og sine voldsomme anslag mot sivilsamfunnet på hjemmebane, framstår som et levende eksempel på en ond vilje som utfordrer hele FNs rettighetsarbeid.

Etter at den kinesiske dissidenten og fredsprisvinneren Liu Xiaobo døde i fangenskap i juli i år, har mange kritisert den norske regjeringens taushet om saken. Flere har spurt om den norske «fredsavtalen» med Kina – som ble inngått etter seks års diplomatisk isfront – innebærer at vi har frasagt oss retten til å kritisere Kinas hyppige brudd på menneskerettigheter.

Utenriksminister Børge Brende (H) har gjentatte ganger forsikret om at så ikke er tilfelle. Seinest i valgkampen kom han med følgende uttalelse: – Gjennom tålmodig diplomati har vi dannet grunnlag for et langsiktig og solid forhold til Kina, der man kan diskutere alle spørsmål, også menneskerettigheter.

Kan vi slå oss til ro med statsminister Erna Solbergs uttalelse om at Norge skal være et fyrverkeri i spørsmål om menneskerettigheter? Er MR-dialogen mellom Norge og Kina på rett spor igjen? Kan vi stole på at Kina vil lytte? Eller blir vi i denne sammenhengen musa som brølte?

Ifølge Human Rights Watch er det all grunn til å betvile Kinas godvilje i MR-spørsmål. Den nesten 100 sider lange rapporten om Kinas opptreden i FNs organer som jobber med slike spørsmål – «The Cost of International Advocacy. China’s Interference in United Nations Human Rights Mechanisms», er drepende i dommen over Kinas atferd. Rapporten bør være en vekker for alle som lar seg berolige av Kinas angivelige velvilje og framskritt i demokratisk retning.

Det er jo ikke akkurat noen nyhet at det kommunistiske regimet i Beijing driver en systematisk forfølgelse av opposisjonelle innad i landet. Det har også kommet tydelige tegn på at forholdene er blitt kraftig tilstrammet i de fem åra Xi Jinping har vært landets øverste leder. Men at forfølgelsen og trakasseringen også bedrives i stor skala i internasjonale organer er oppsiktsvekkende nytt for de fleste.

I rapporten dokumenteres en rekke eksempler på Kinas onde vilje. Det dreier seg om gjentatte forsøk på trakassering av uavhengige aktivister som har ønsket å delta på FN-møter, hovedsakelig folk fra Kina. Kinesiske tjenestemenn har fotografert og filmet aktivister inne på FNs områder, i strid med FNs egne regler. De har også forsøkt å hindre aktivister i å reise til FNs menneskerettighetsråd i Genève. Den kinesiske regjeringen skal dessuten ha presset FN til å nekte akkreditering til ikke-statlige organisasjoner (NGO) som er kritiske til Kina. Flere av dem er deretter blitt svartelistet.

Stadig oftere skal FN ha gitt etter for fra press fra Kina om å nekte adgang til møter for regimekritikere som Tibets åndelige leder Dalai Lama og den kjente uygur-aktivisten Dolkun Isa. HRW-rapporten hevder at Kina driver en intens lobbyvirksomhet i FNs kulisser, og i skuffende mange tilfeller lykkes i å tone ned kritikk av brudd på menneskerettigheter også i andre land. I MR-saken står Kina i spissen for en gruppe likesinnede land som kaller seg «Like-Minded Group» i MR-saker; det dreier seg om verstinger som Algerie, Russland, Egypt, Iran, Pakistan, Sør-Afrika og Zimbabwe mfl. Sammen sørger de for å stanse kritiske resolusjoner mot spesifikke land, bortsett fra mot Israel.

Rapporten gir flere eksempler på FN-systemets økende vilje til å danse etter Kinas pipe. Ett tilfelle er spesielt grotesk: Det handler om pågripelsen av den kinesiske aktivisten Cao Shunli i september 2013. Hun ble arrestert på flyplassen i Beijing, på vei til FNs menneskerettighetsråd i Genève. Hun ble holdt isolert, uten tilgang til adekvat legetilsyn. Hun døde i fengselet i mars 2014.

Da en NGO annonserte at de ville bruke sin taletid i FNs menneskerettighetsråd for å hedre Cao Shunli med et minutts stillhet, startet kineserne en intens lobbykampanje overfor rådets medlemsland og lyktes med å trenere prosedyrene i rådet. Kina skal til og med ha hentet inn høytstående tjenestemenn fra Beijing for å presse andre land til å stemme imot stillhets-gesten.

Presset Norge ble utsatt for i seks år er med andre ord en del av et større mønster. Nå er det all grunn til å se nærmere på FNs menneskerettighetsråds berettigelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook