Kina og fascismen

«DET MÅ VÆRE VONDT

for gamle maoister», skriver Bernt Hagtvet 12. juli, «å se hvor lett overgangen synes å gå fra kommunisme til fascisme - uten veien om demokrati.» Mussolinis Italia gir, sier han, «den beste modellen for å forstå dagens kinesiske utviklingsretning».

Ligner Hu Jintao Mussolini? Er Kina fascistisk? Nei. Fascismen, skrev Stanley Payne i en bok Hagtvet redigerte for 25 år siden, preges av tre negasjoner: Nei til liberalisme, kommunisme og konservatisme. Snarere enn å negere disse tre mikser dagens Kina dem til kommunistisk-konservativ markedsliberalisme. Payne sier fascistisk ideologi er:

- autoritært nyskapende, ikke basert på tradisjon (Kina har ingen ny ideologi)

- organisert omkring et regulert klassesamarbeid (jo, kapitalister er nå velkommen i Kinas Kommunistiske Parti, men klassesamarbeidet er mer korrupt enn regulert)

- revolusjonær og imperialistisk (Kina er mer opptatt av investeringer og markeder enn revolusjon og territoriell ekspansjon).

'FASCISME' ER EN DÅRLIG

merkelapp på Kina. En annen av Hagtvets sammenligninger er bedre. Han sier nemlig også at situasjonen i Kina ligner på Bismarcks Tyskland. Det var ikke fascistisk, men en autoritær, prøyssisk dominert utviklingsstat, bygd på tysk nasjonalisme. Regimet fremmet økonomisk vekst, satset på utdanning, skrev et omfattende lovverk, innførte velferdsordninger og tolererte en folkevalgt riksdag. Fra keiserdømmet ble opprettet i 1871 til Bismarcks avgang i 1890 førte Tyskland dessuten en realistisk utenrikspolitikk. Bismarcks kløktige diplomati dominerte Europa. Først etter hans tid piplet kravene frem om kolonierobring og flåtebygging.

Her er det lett å se paralleller. Dagens Kina har gjennomgått en forbløffende økonomisk vekst siden 1979, basert på åpning mot verdensmarkedet samt bevisst satsing på investeringer. Om 4-5 år vil Kina trolig passere Tyskland og bli verdens tredje største økonomi. Gradvis bygger Kina også opp en moderne militærmakt. Likevel er det økonomi og diplomati, ikke militære trusler, som har økt Kinas innflytelse. Mao førte krig i Korea 1950-53, mot India i 1962, ga militærhjelp til Vietminh og Nord-Vietnam og yppet til krig med Sovjetunionen i 1969. I 1979 forsøkte Deng Xiaoping å straffe de utakknemlige vietnamerserne i et kort, mislykt felttog. Det var Kinas hittil siste krig. Deng satset på markedskreftene og åpnet slusene for utenlandske investeringer. Det siste tiåret har Kina dessuten forhandlet frem grenseavtaler med nabolandene Russland, Kazakhstan og Vietnam og tatt initiativer til grensesamtaler med India. Kina har opptrådt forsiktig overfor den amerikanske Bush-administrasjonen. Og Beijing er vertskap for sekspartsdrøftinger med Russland, Japan, USA, Nord- og Sør-Korea med sikte på å stanse Nord-Koreas atomprogram. Kina hevder seg i konkurransen med USA om handel med og tillit i Sør-Korea.

HAGTVET SPØR NÅR

kineserne vil kaste sine øyne på de sibirske oljerikdommene. Det har de gjort forlengst, men i respekt for Russlands suverenitet. Kina har samarbeidet med Yukos om rørledningsplaner og leveringsavtaler, men har møtt hard konkurranse fra Japan. Japanerne er helt avhengige av oljeimport og ønsker et ledningsystem fra Sibir i en stor, kostbar ring rundt kinesisk territorium. Her står store sikkerhetsinteresser på spill, men midlene er investerings- og handelsavtaler, ikke militær mobilisering eller territorielle krav.

Hagtvet har rett i at Kina undertrykker tibetanerne, plasserer stadig fler raketter ved Taiwanstredet, står imot demokratibevegelsen i Hong Kong, forbyr Falun Gong og bryter med fundamentale menneskerettigheter. Det er ikke nytt. Maoismens revolusjonære eksesser ble avløst av mer systematisk undertrykkelse. Deng var ingen demokrat. Han satte hæren inn mot studentene i Beijing 1989, da kanskje flere tusen ble drept, skjønt ikke på Tiananmen-plassen. Siden har det vært umulig å arbeide åpent for demokrati i Kina. Men dette kan endre seg.

ET HOVEDSPØRSMÅL I DAGENS VERDEN

er om den autoritære utviklingsstaten Kina vil gå i demokratisk retning. Det er vanlig å hevde at økonomisk vekst skaper en middelklasse som sørger for å innføre demokrati. Jeg er ikke overbevist. I Kina er det store flertall fortsatt bønder. Et reelt demokrati vil gi makt til fattige bønder, og det ønsker nok ikke middelklassen i byene. Bønder står ikke høyt i kurs hos Kinas utdannede elite. Men jeg vil hevde at det er i Kinas nasjonale interesse å innføre demokrati. De kinesiske kommunistene har lenge eksperimentert med frie valg på grasrotnivå for å hindre at statens styringssystem råtner på rot. De har tillatt mer reell meningsutveksling i Folkekongressen. Og de arbeider med å gjøre partiets indre debatter friere. Kanskje kan partiet åpne seg og innvie folket i sine diskusjoner. Foreløpig har ikke lederne våget å ta spranget. De frykter at staten skal gå i oppløsning - og at kommunistpartiet mister sin makt. Ledernes hovedmål er å sikre sin egen og partiets makt, sørge for fortsatt økonomisk vekst og fremme Kinas nasjonale interesser.

Men faktisk er det i Kinas nasjonale interesse å innføre et system med frie, hemmelige valg. Demokratisk valgte ledere vil få større legitimitet både i egen befolkning og i resten av verden. Et demokratisk Kina vil bli mindre sårbar for indre opprør og ytre innblanding. Den økonomiske veksten har skapt et slikt mangfold av motsetninger mellom regioner og folkegrupper at det trengs et åpent politisk system - og uavhengige domstoler - for å håndtere dem. Den kinesiske folkerepublikken er omgitt av land med demokratiske valg: Japan, Sør-Korea, Taiwan, Filippinene, Indonesia, India, Russland, kanskje snart Afghanistan. 2004 er historiens hittil største valgår i Asia og verden. Kina er det eneste av verdens største land som ikke praktiserer frie valg. Samtidig er Kina og supermakten USA blitt økonomisk avhengige av hverandre. Kineserne har måttet lære seg det amerikanske politiske systemet for å fremme sine interesser i konkurranse med andre lands lobbyister. Utrolig mange yngre kinesiske ledere har amerikansk utdanning. De er ikke nødvendigvis blitt pro-amerikanske; oppholdet i USA har snarere styrket deres patriotisme, men de har fått smaken på vitenskap og fri meningsytring. Kina har mye å vinne på å gå over til demokrati. Og hvis Kina innfører et system med frie valg, vil trolig Vietnam, Laos, Burma - kanskje Nord-Korea - følge etter.

KINA TRENGER EN NY DENG.

En demokratisk Deng denne gang. En som våger å slippe demokratiet til. Hvis Beijing overlater til Taiwan, Hong Kong og reformvennlige provinser å føre an i demokratiseringen av den kinesiske kulturen, kan det gamle riket gå i oppløsning. Da får de lokale lederne større legitimitet enn de sentrale. Løsningen for kommunistlederne i Beijing er å følge Taiwans og Indonesias eksempel: Innføre frie valg på president og nasjonalforsamling.