Kina og Tibet ved et vendepunkt?

USAs president Bill Clinton var nylig på statsbesøk i Kina - det første besøket av en amerikansk president siden massakren på Den himmelske freds plass i 1989. Besøket har skapt stor debatt i USA, hvor kritiske røster har hevdet at økonomiske hensyn og handelsspørsmål kom til å dominere statsbesøket fremfor fokus på den politiske utviklingen i Kina og landets brudd på menneskerettighetene.

Clinton selv har understreket at økonomisk samkvem og politisk dialog er den mest virkningsfulle politiske linjen for å fremme amerikanske interesser og verdier. En rekke humanitære og menneskerettighetsorienterte organisasjoner gjør rett i å kritisere flere vestlige land for å være for milde i sin kritikk av Kinas brudd på menneskerettighetene. Men samtidig er det flere tegn på at det internasjonale presset er i ferd med å øke, og det er interessant at det nettopp er USA som synes å lede an i denne prosessen.

Da den amerikanske utenriksministeren Madeleine Albright besøkte Kina i april, tok hun opp situasjonen i Tibet i samtaler med president Jiang Zemin. I sin delegasjon hadde hun til kinesiske lederes fortvilelse inkludert en Tibet-rådgiver. Uansett om dette var en bevisst provokasjon eller ikke, fikk hun lagt frem et budskap om et problem kineserne er pinlig klar over vil ulme i det utenrikspolitiske forholdet til flere vestlige land. Under Clintons besøk ble spørsmålet om Tibet ytterligere fremmet. I en direktesendt fjernsynsdebatt mellom Clinton og Zemin understreket Clinton at Kina må ta opp igjen de politiske samtalene med Dalai Lama og den tibetanske eksilregjeringen. Herunder kritiserte han den systematiske undertrykkingen av ytringsfriheten og religionsfriheten. Han har på en meget vellykket måte fremstått som en megler i konflikten mellom Beijing og Dalai Lama. Clintons ultimatum er enkelt formulert: Kun dersom Kina gjør noe med sin politikk overfor Tibet, og kun dersom de åpner for forhandlinger med eksilregjeringen om reell autonomi i området, vil USA akseptere at Tibet er en integrert del av Kina. Hans utspill overfor lederne i Beijing har full støtte fra Dalai Lama, som overfor New York Times uttalte at den amerikanske presidentens besøk i Kina er noe av det beste som har hendt Tibet på lenge. Dalai Lama selv er under press fra tibetanske krefter som synes at han gir etter for Kina ved å holde autonomi, og ikke full selvstendighet, som politisk mål. I tillegg til det presset USA utøver i spørsmålet om Tibet, har EU-landene, som den andre store vestlige maktblokken, også intensivert kritikken av Kinas fremferd i Tibet. Europaparlamentet har gjentatte ganger fordømt bruddene på menneskerettighetene, og det kan markere en ny utvikling i EUs engasjement at parlamentet i januar vedtok en resolusjon hvor de ber de utøvende EU-organer om å utnevne en egen Tibet-representant.

Den økte interessen for det tibetanske spørsmål er etterlengtet, og markerer en skarp kontrast til den lange stillhet som har preget vestlige stater i dette spørsmålet. Det har gått nærmere et halvt hundreår siden kinesiske styrker inntok Tibet. Perioden etter det tibetanske opprøret i 1959 og Dalai Lamas flukt til India har vært preget av hard undertrykking av alle former for ytringer knyttet til religion og nasjonal egenart. Den kjente buddhistmunken Palden Gyatso har med boken «Munken fra Tibet», som på engelsk har den mer treffende tittelen «Fire under the snow», gitt et levende og skremmende bilde av hvordan kinesiske myndigheter undertrykker en hel nasjon.

I dag er Kina på full fart inn i den kapitalistiske verdensøkonomien. Enkelte økonomer spår at Kina om et par tiår kan være den dominerende aktør her. Likevel, den økonomiske liberaliseringen står ikke i stil med Kinas kontinuerlige undertrykking av den tibetanske nasjon. Mens storbyene i det østlige Kina gjennomgår en sterk amerikanisering som følge av økt handel og globalisering, tillater ikke kinesiske myndigheter at folk uttrykker sin nasjonale identitet i Tibet. Man kan stille seg spørsmålet om hvor lenge Kina kan holde på sitt jerngrep. Det synes klart at Kina før eller siden vil gjennomgå store politiske forandringer som følge av den økonomiske liberaliseringen. Den økende turismen vil etterhvert nå alle deler av Kina, og det brukes stadig mer penger på å restaurere kunstskatter og bygninger som ble rasert under Maos kulturrevolusjon. I Tibet har f.eks. myndighetene satt i gang gjenoppbygging av flere raserte klostre. Dette står i skarp kontrast til det faktum at munker og nonner fortsatt forfølges. Buddhismen knyttes fortsatt meget sterkt til tibetansk nasjonal egenart, og blir således oppfattet som et element som kan true kinesisk hegemoni.

I spørsmålet om Kina skal gi Tibet selvstyre må kinesiske ledere spørre seg selv hva de vil med Tibet. Landet har enorme naturressurser, blant annet mineraler og trevirke, som kan benyttes for ytterligere å styrke Kinas økonomi. Det er også et øde område egnet for å avlaste et Kina som preges av overbefolkning, eller som kan brukes til lagring av f.eks. atomavfall. I tillegg fungerer det strategisk som en buffersone mot India i sør. Men utover dette, hva er i lengden målet med å okkupere dette området som så tydelig gjennom nesten 50 år har fostret sterk motstand mot det kinesiske regimet? Harde regimer med sterk toppledelse kan nok makte å gjennomføre slike rene ideologiske eller imperialistiske prosjekter, men det er sjelden noe en liberalisert eller demokratisk stat vil foreta seg. Det er derfor en rimelig påstand at Kina ved en eventuell demokratisering vil løsne på det militære grepet over Tibet.

Det er nemlig ingen umulighet at Kina vil være verdens største demokrati et stykke inn i det neste århundret. Landets sterke kapitalisering bidrar til et farvel til tidligere dogmer av kommunistisk art, og vil forhåpentligvis bane vei for gradvise politiske reformer. For Tibets vedkommende bør det være et mål å oppnå en eller annen form for selvstyre, eventuelt selvstendighet. I første omgang må Kina ta opp igjen samtalene med den tibetanske eksilregjeringen, og i den forbindelse må selve spørsmålet om hva som utgjør Tibet avklares. Den tibetanske autonome region kommunistene opprettet etter maktovertakelsen, utgjør kun halvparten av det området som kulturelt kan sies å være en del av Tibet.

Den internasjonale juristkommisjonen i Genhve har i en rapport om menneskerettighetssituasjonen i landet foreslått at Kina lar FN holde en folkeavstemning i Tibet for å avklare hva slags styreform det tibetanske folk ønsker. Uansett kan det vise seg at man står ved et vendepunkt i spørsmålet om Tibet. Det internasjonale presset mot Kina styrkes i en tid hvor Kina ønsker å være med i det internasjonale samarbeidet. Kina viser tegn til godvilje, samtidig som Dalai Lama har kommet med en rekke utspill for å innby kinesiske ledere til dialog. Han har gjort det klart at målet ikke nødvendigvis er å oppnå uavhengighet for Tibet, men at landet må ha en eller annen form for selvstyre. Han har også erklært at han ikke vil fungere som politisk overhode, men kun holde på sin religiøse lederrolle, ved en eventuell tilbakereise til Tibet.

I en tid som denne gjør vestlige politiske ledere klokt i å fortsette sin politiske dialog med Beijing. Likevel er det grunn til å understreke at dialogen ikke må bli naiv, den bør ikke bli preget av frykt for å berøre sannheten. Clinton har statuert et godt eksempel ved sitt besøk, hvor fokus på økonomisk og politisk samkvem har gått hånd i hånd med krav om forbedring av de menneskerettslige forholdene i landet. Det er helt nødvendig at menneskerettighetsproblematikken i Kina diskuteres på et internasjonalt plan. Det er en torn i øyet på det internasjonale samfunn at Tibet-spørsmålet fremdeles er uløst, og at en konflikt som antas å ha tatt livet av over en million mennesker, fortsatt pågår.