Kinas «flytende befolkning»

Når det norske kongeparet nå er på besøk i Kina, møter de et land som, i hvert fall i det ytre, er svært forandret i forhold til det Kina de besøkte for 12 år siden.

Den økonomiske veksten har vært formiddabel, landet har bygget opp store valutareserver, og Kinas politiske, økonomiske og militære innflytelse både regionalt og i verden forøvrig har økt betydelig. Denne utviklingen må sees i sammenheng med de omfattende markedsøkonomiske reformene som landet har gjennomført de siste to tiårene. På partikonferansen som ble avholdt i september i år, bekreftet landets politiske ledelse at reformlinjen vil bli videreført.

Samtidig som viktige økonomiske indikatorer peker oppover, står imidlertid Kina også overfor en rekke alvorlige interne problemer hvorav flere har direkte sammenheng med de markedsøkonomiske reformene landet har gjennomført. En av de store sosiale utfordringene knytter seg til den store såkalte «flytende populasjonen» ( liudong renkou ) av arbeidsmigranter. Selv om anslagene varierer, er det mye som tyder på at godt over 100 millioner - kanskje omkring 10 prosent av den totale befolkningen - hører til blant dem som ikke har offisiell bostedstillatelse på stedet der de bor. Dette er for en stor del mennesker som på grunn av ujevn økonomisk utvikling flytter fra innlandsprovinser til kystbyene og andre urbane områder for å skaffe arbeid og en høyere levestandard for seg og sin familie.

Kina har lange tradisjoner i å øve restriksjoner på befolkningens bevegelser. Både Qing- og Han-dynastiene satte i verk tiltak for å begrense, særlig internasjonal, migrasjon. Et svært strengt migrasjonsregime ble praktisert under Mao Tse Tung fra slutten av 1950-årene. Et system for obligatorisk bostedsregistrering, det såkalte hukou -systemet, ble fort et viktig instrument i å opprettholde kontroll over størrelsen og regningen på migrasjonsstrømmene. Familier i byene hadde alle en bok der det var spesifisert i hvilket geografisk område de var registrert, og en kopi av denne boken ble oppbevart på den lokale politistasjonen. Boken ga familien rett til å bo i byen, mens det å skifte hukou -status etter eget ønske lenge var så godt som umulig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Personer med urban hukou -status nyter viktige økonomiske og sosiale fordeler. Det generelle lønnsnivået og den materielle levestandard har hele tiden vært atskillig høyere i byene enn på landsbygda. I mange år hadde man i Kina et rasjoneringssystem der man måtte vise boken med spesifisert hukou -status for å få utdelt rasjonerte matvarer og nødvendighetsartikler. Så lenge dette systemet fungerte, virket hukou -registreringen som et effektivt middel til å begrense uønsket innflytting til byene.

Med de økonomiske reformene som ble initiert på slutten av 1970-tallet gikk rasjoneringssystemet i oppløsning. Dette skyldtes i stor grad at matvarer nå kunne kjøpes på de frie markedene, selv om prisene der var noe høyere. Byene opplevde en kraftig økonomisk vekst, samtidig som innføring av markedsreformer medførte et stort overskudd av arbeidskraft på landsbygda som trakk mot byene. Selv om hukou -systemet fremdeles er i funksjon, fungerer ikke dette lenger som en effektiv stopper for dem som ønsker å flytte. Riktignok har ikke folk uten offisiell hukou -registrering i byen de samme sosiale og økonomiske rettighetene som andre, men innforstått med manglende fremtidsperspektiver på landsbygda, og de store levekårsforskjellene mellom by og land, har mange valgt å søke lykken i byen.

Utsiktene til å få en godt betalt jobb har etter at reformene ble innført vært mye bedre i byene enn på landsbygda. Særlig har det vært behov for arbeidskraft innenfor den ekspanderende byggebransjen. Videre driver mange av innflytterne med ulike former for kjøp og salg av varer og tjenester. Flere utfører arbeid som den innfødte befolkningen i byene kvier seg for å ta, for eksempel innenfor renovasjon og renhold.

Selv om arbeidsmigrasjonen har ført til et mer fleksibelt og tilpasningsdyktig arbeidsmarked, har den også forårsaket eller vært med på å forsterke en rekke sosiale problemer i Kina. For det første gjelder det den store knappheten på boliger i Kinas byer. I utstrakt grad er det arbeidsplassene som distribuerer boliger til de ansatte og deres familier. Tilbudet på det private markedet er svært begrenset, og prisene på leiligheter i sentrum av byene gjerne skyhøye. Innflytterne må derfor ofte ta til takke med svært beskjeden innkvartering som enten blir formidlet gjennom arbeidsgiver eller som de må skaffe seg selv. I utkanten av byene har det mange steder vokst opp svære slumområder bestående av falleferdige bygninger og skur der store antall migranter oppholder seg.

Sammen med fremveksten av slumområder kommer også gjerne helseproblemer og kriminalitet. Når mange mennesker er stuet sammen i små, dårlig isolerte skur, ofte med elendige sanitære forhold, er det ikke til å undres over at smittefarlige sykdommer brer seg. Med fravær av nær familie og den sosiale kontrollen fra landsbygda, blir innflytterne også regnet for å være mer tilbøyelige til å begå kriminelle handlinger enn den lokale befolkningen i byene.

Selv om en stor andel av den «flytende befolkningen» har bedret sine egne eller familien på landsbygdas levekår ved å flytte til byen, opplever de fleste også alvorlige problemer knyttet til livet i storbyen. Arbeiderne fra landsbygda er mer utsatt for vilkårlig og slett behandling fra arbeidsgivernes side enn den lokale bybefolkningen. Dette kan ofte skyldes at de ikke har offisiell bostedstillatelse i byen der de arbeider og derfor er presset til å godta de betingelsene som bys dem. Ikke sjelden ser profittsøkende arbeidsgivere gjennom fingrene med lovfestede arbeidsmiljøbestemmelser og ordninger vedrørende minstelønnssatser. Oftest er arbeiderne ikke dekket av noen form for helse- og sykeforsikring. De er sjelden organisert. Ved å flytte fra landsbygda mister de i tillegg flere, riktignok dårlig utbygde, rettigheter. Blant disse er for eksempel retten til behandling under sykdom. Generelt er holdningen blant lokalbefolkningen i byene til folk som kommer fra landsbygda nedlatende. Det store sosiale og mentale skillet mellom urban og rural hukou -status lever videre.

Etter hvert som arbeidsmarkedet har blitt strammere i byene, øker konkurransen om jobbene. Selv om den offisielle statistikken gir arbeidsledighetstall i byene på kun drøyt 3 prosent, er de reelle tallene beregnet å være atskillig høyere. Tallet på ledige forventes å stige med den politiske kurs som ble vedtatt på den store partikongressen avholdt i september, der Kinas ubestridte leder president Jiang Zemin forsikret at de markedsøkonomiske reformene skal fortsette.

Den mest gjennomgripende reformen som nå er på trappene, består i å privatisere (eller omgjøre til aksjeselskaper, for å holde oss til kinesisk begrepsbruk) en stor andel av de mer enn 100000 statsbedriftene i landet. Omkring 70 prosent av disse bedriftene går med underskudd, ifølge tall fra Verdensbanken. Kinesiske myndigheter innrømmer at denne reformen, i hvert fall for en periode, vil kunne gi økende arbeidsledighet i byene. Privatiseringen av statsbedriftene vil således med stor sannsynlighet resultere i en økende konkurranse om de knappe jobbene mellom nyinnflyttede migranter og overflødiggjorte arbeidere.

Kinesiske myndigheter forsøker i dag på ingen måte å skjule befolkningsbevegelsene som finner sted i Kina, og problemene migrasjonen fører med seg blir absolutt tatt på alvor. Imidlertid er det et udekket behov for pålitelige og handlingsrettede data om fenomenet. Mer informasjon er nødvendig for å utforme en helhetlig politikk innen områder som arbeidsmarked, industriutvikling og økonomi, velferd og sosiale ordninger, så vel som yrkesutdanning. Selv om det har vært foretatt enkelte studier av den «flytende befolkningen», har det vært vanskelig å kartlegge levekårene til denne svært mobile befolkningsgruppen.

Interessen for Kina i Norge er stor og økende. Kongeparets statsbesøk i Kina viser med all tydelighet at norsk næringsliv ønsker å være til stede på de raskt voksende kinesiske markedene. I hvilken grad Norge skal engasjere seg i Kina, er et kontroversielt spørsmål. Etter vårt syn kan Norge bidra positivt ved å samarbeide med kinesiske forskere og forskningsinstitusjoner. Ikke minst vil norsk-kinesisk forskningssamarbeid kunne bidra til å skaffe norske miljøer innsikt i kinesisk tenkemåte og kunnskap om de omfattende og viktige endringsprosesser som dette landet står midt oppe i.