Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kinas inntog i Afrika

Kinas offensiv i Afrika får direkte betydning for norsk utenriks- og utviklingspolitikk, og det er derfor det er så viktig for oss å ha en dialog med Kina.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVIS NOEN SKULLE kåre den viktigste begivenheten de siste tre tiårene i det 20. århundre, så tenker de fleste på Berlinmurens fall. Men jeg har en kandidat som sjelden blir nevnt: Et møte som ble avholdt i Beijing 18.-22. desember 1978.Det var ikke mange utenfor Kina som fattet spesiell interesse for denne sammenkomsten. Så kom de: Alle de ledende herrer i det kinesiske kommunistpartiet. De møttes til det som kineserne selv kaller Det tredje plenum i den 11. sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti. Det var på dette møtet at Deng Xiaoping, landets nye de facto leder, overtalte partiet til å åpne opp, modernisere seg og kombinere en sterk stat med en markedsbasert økonomi.Siden har Kina hatt en økonomisk vekst på mellom sju og ti prosent - hvert eneste år. Det er den suverent viktigste utviklingen som foregår i verden i dag. Ikke noen historisk prosess noensinne har brakt så mange mennesker ut av fattigdommen på så kort tid som det som nå skjer i Kina og Øst-Asia.

DENNE UTVIKLINGEN HAR endret verden. Kinas voldsomme økonomiske makt flytter tyngdepunktet og det svekker den verden mange trodde ville komme etter den kalde krigen, hvor USA dominerte kloden alene. I stedet går vi nå inn i en verden der flere nasjoner har stor makt og innflytelse.Dette er det realpolitiske bakteppet når jeg og miljøvernminister Helen Bjørnøy i morgen reiser til Kina. Selv om miljøsamarbeid står øverst på dagsordenen, skal jeg også benytte muligheten til å diskutere Kinas stadig sterkere engasjement rundt om i verden, spesielt i Afrika. Kinas voldsomme økonomiske vekst de senere år har ført til en betydelig kursending i Beijings politikk ute i verden. Et opplagt mål for den kinesiske utenrikspolitikken er nå å forsøke å tilfredsstille den sterkt voksende etterspørselen etter råvarer som olje, gass og mineraler, men også å sikre landets selskaper markedstilgang i nye land og områder. En slik offensiv får direkte betydning for norsk utenriks- og utviklingspolitikk, og det er derfor det er så viktig for oss å ha en dialog med Kina om Afrika.

BARE FRA 2002 TIL 2003 doblet den kinesiske handelen med Afrika seg, mens den året etter økte med 60 prosent. Ekspertene tror den totale handelen med Afrika vil nå 650 milliarder kroner bare om fire år. 32 prosent av all oljen Kina importerer, kommer nå fra Afrika, men handelen dreier seg om mer enn energi: Kinesiske selskaper investerer milliardbeløp som klart overgår vestlige selskapers investeringer i kontinentet. 1000 kinesiske selskaper har etablert seg i Afrika de siste årene, minst 78.000 kinesere arbeider i Afrika og Kina har på kort tid blitt kontinentets tredje største handelspartner etter USA og Frankrike. Kina valgte tidlig å bygge opp tette direkteforbindelser med land i Afrika, først av ideologiske årsaker. Disse etablerte forbindelsene har man siden kunnet nyte godt av når hovedfokus nå er på utvikling av økonomiske interesser. Enkelte av landene har etter hvert blitt betydelige olje- og mineralprodusenter. Det økte samarbeidet gir Afrika enorme muligheter, men det byr også på store utfordringer. Det er riktig, som mange påpeker, at Kina har gitt mange afrikanske land enorme lån til en billig penge i bytte for oljeavtaler - uten å stille nevneverdige krav til reformer, godt styresett og respekt for menneskerettigheter. Faren ved dette er at det ikke blir et samlet giverpress på å styrke demokratiet og bekjempe korrupsjon: Afrikanske ledere har muligheten til heller å velge Kina, en partner som stiller færre krav.

KINA I AFRIKA FRAMSTILLES ofte som en stormakt hvis eneste interesse er å slukke sin store oljetørst, uten å bry seg nevneverdig om innbyggerne i landet oljen pumpes fra. Og at afrikanske produsenter, varer og forretningsmenn- og kvinner blir utkonkurrert av billige kinesiske importvarer. Alt dette mener jeg gir et for enkelt bilde av Kinas engasjement. Sannheten er langt mer nyansert. For å ta det siste først: Mange afrikanske land ønsker det kinesiske engasjement velkommen, blant annet som en motvekt til mange års amerikansk og europeisk dominans, og som en viktig støttespiller internasjonalt og i egen fattigdomsreduksjon. Riktignok er det et betydelig problem for mange afrikanere at de ikke makter å konkurrere mot kinesiske produkter. Men det er en annen side av dette, og det er at millioner av fattige afrikanerne nå endelig har råd til varer og tjenester de ellers ikke ville ha hatt penger til. Kineserne utfører også nødvendige og viktige utbyggingsprosjekter i Afrika for en langt bedre pris enn det vestlige selskaper kan tilby.

KINA HAR DE SISTE årene blitt en stadig sterkere forkjemper i FN for Tusenårsmålene og for støtte til velstandsutvikling i Afrika. Kina har selv begynt å gi betydelig bistand til afrikanske land, og prinsippene som Beijing lenge har levd etter - at man ikke skal blande seg inn i andre land anliggender - er under sterkt press: Kina har en betydelig egeninteresse av at landet de investerer i, er stabilt, at staten er velfungerende og sterk og at nasjonen ikke rives i stykker av ufred og indre motsetninger. Derfor er det vanskelig å se hvordan Kina i lengden kan fortsette sin «ikke-innblandingspolitikk». Det som er i Afrikas interesse, er også i Kina og verdens interesse, nemlig at landene styres etter sunne og gode prinsipper til beste for befolkningen. Bare dette kan gi varig økonomisk vekst. Nettopp derfor tror jeg det nytter å diskutere Afrika med kineserne.Et eksempel er Darfur. På grunn av sine sterke bånd til regjeringen i Khartoum, kan Kina gi et viktig bidrag til å hindre et humanitært sammenbrudd i regionen. Kina kan sammen med resten av verden overbevise Sudans regjering om å slippe FNs fredsbevarende styrker inn.

HVA BLIR NORGES ROLLE i denne utviklingen? Med Kinas styrkede posisjon i Afrika, må vi tenke nytt. Det blir viktig for oss å bruke alle de kanaler vi har til å snakke med kineserne om hva de gjør - og ikke gjør - i Afrika, for å gjennom dialog og samspill forsøke å bidra til å påvirke Beijing i en retning som er til Afrikas og verdenssamfunnets beste. Men det blir også viktig for oss å fortsette å hjelpe afrikanske land til å bygge opp sterke og robuste stater, slik at de blant annet kan møte kineserne, så vel som andre globale aktører, mer på like fot. Blant annet under forhandlinger. Dette gjelder ikke minst i vårt «Olje for utvikling»-program, der målet er å styrke utviklingslandenes evne til å forvalte sine store rikdommer til beste for landets befolkning.Den spede utviklingen som startet med Deng Xiaopings maktovertagelse i Beijing i 1978, fosser nå ut over verden med en voldsom kraft og hastighet. Derfor må vi være realistiske. Norge er et lite land med sine 4,6 millioner innbyggere, Kina en koloss med sine 1,3 milliarder, men vår tradisjon og lange erfaring fra bistandssamarbeid i Afrika gjør at Norge kan være en både relevant og viktig dialogpartner for Kina i dette. Derfor må det ujevne styrkeforholdet aldri bli en unnskyldning for å ikke forsøke å gå i direkte dialog med kineserne.