Kinas kunstliv

Med utstillingen «Hot Pot» gjenåpner Kunstnernes Hus i dag med en veltilberedt porsjon av kinesisk samtidskunst.

Duoen Inghild Karlsen / Per Gunnar Tverbakk fortjener honnør for måten de har komponert utvalget i og utenfor «Huset».

På 90-tallet har kontemporær kunst fra Kina strømmet ut til vestlige institusjoner, slik man seinest så i stort omfang på Venezia-biennalen for to år siden. Direksjonsformann Karlsen og intendant Tverbakk valgte å ta turen selv til Midtens rike, i stedet for å overlate miksen av menyen til offisielle kunstmyndigheter eller en kurator fra vest med ferdigskrevet «kokebok» over «the hottest hits».

Derfor ser man bare et fåtall gjengangere fra andre viktige mønstringer, som for eksempel i Sco Paulo 96 og på danske Brandts kledefabrikk to år tidligere, hvor maleriet sto i fokus.

Panda i byrommet

En av dem som i Odense viste virtuost malte hverdagsbilder av representanter for en ny generasjon i oppbrudd, var den Oslo-aktuelle Zhao Bandi. Han setter virkelig sitt preg på hovedstaden med svære boards på 10 ulike steder, med motiver fra det som i de siste åra har vært Bandis kunstprosjekt: Fotografisk regi av ham selv og en lekepanda i situasjoner som kommenterer sider ved dagens Kina på en både ironisk og underfundig måte. Lekepandaen var selvsagt med da Bandi med mobil heis startet avdukingen av et stort gavlbilde forleden.

Likevel er det nyrenoverte Kunstnernes Hus sentrum for manifestasjonen, hvor man i første etasje introduserer «The Chinese Cartoon Generation Art Group» fra Guangzhou (Kanton) for et vestlig publikum.

Etiketten «Tegneseriegenerasjonen» blir forståelig i møte med en overveldende installasjon, som formulere ståstedet hos, og de eldres syn på, det ungdomskullet som synes definitivt å ha trådt over terskelen til den vestlige konsumkulturens livsform.

Hyperpopkunst

Med en oppfatning om USA utelukkende formidlet via Internett og andre medier, materialiserer denne gruppa en slags hyperpopkunst. Inne i den visuelt kokende installasjonen invaderer Disney-kulturen kinesisk tradisjon som virus, men man øyner også motkrefter når en keramisk buddhafigur sprenger seg gjennom katten Garfields forgylte plastkropp. I likhet med Qui Zhijies cd rom-prosjekt om den kinesisk-vestlige kulturkollisjonen i naborommet, er dette en kunst som søker å framkalle «reaksjoner i huden, ikke i hjernen, en kunst som omfavner og omgir folk, og får hele kroppen til å reagere».

Oppe i overlyssalene formuleres kunstneriske strategier, som stiller opp det tvetydige og langsomt reflekterte som motpol til en dynamisk gjenspeiling i takt med den globaliserte turbokapitalismens tempo.

Den rake motpolen er Lu Quings svære silkeflak med malerisk møysommelig og minimalistisk repetisjon av ruteformer, hvor inntrykket av den monotone prosessen forvandles til en visuell meditasjon over tidas sykliske gang. De maskeaktige ansiktene i Zhang Xiaogangs maleri har også hatt en sakte tilsynekomst på billedflaten, og det stille uttrykket fra sovende og stirrende øyne blir lavmælt uroet gjennom slørete innslag av farger med preg av fremmedelement.

Kroppens tale

Huang Yan tar det tradisjonelle tusjmaleriets virkemidler i bruk, når han lik en tatovør bruker egen kropp som «lerret». Men det legemlige underlaget er ikke passivt. Derfor skifter framstillingen - som er fotografert og montert på klassisk kinesiske billedruller - karakter med kroppsspråket. I Song Yongpings legemsstore fotografier av sine sterkt aldrede foreldre forteller kontrasten mellom sosialt kostymert og avkledd kropp en sjeldent sterk historie.

Det en gang idealistiske paret står nesten ribbet før livsveiens slutt, når de maktesløst blotter sine tappete krefter, operasjonsarr og defekte legemsfunksjoner.

Yongpings bilder er gripende i seg selv og settes i et ekstra tankevekkende perspektiv gjennom sammenstillingen med Yue Minjuns skulpturelle installasjon av 25 identiske mannsskikkelser med samme kyniske flir - eller har latteren funksjon som forsvarsreaksjon? På sidelinja av det kapitalistiske ekspresstoget som nå trekker Kina ut av forsteinete strukturer og inn i den skyskraperverdenen som reiser seg lik kubistiske fotofragmenter i Luo Yongsjins bilder, foregår et identitetens drama med eksistensielle og sosiale fortegn. Skulptøren Liang Shuo formidler dette med sine ni ulike skjebner med samme tomme blikk på leiearbeidernes grå marked.

«Hot Pot» gir mye å tygge på.

BLANT KINAS NYE ANSIKTER: Intendant Per Gunnar Tverbakk og direksjonsformann Inghild Karlsen.