Kinas storflom - menneskers verk?

Det er ikke så lett å være Kinas president og samtidig hete Jiang Zemin. «Hver gang naturen slår seg vrang, er det Jiang som har skylden,» erklærte en kinesisk taoistprest forleden. «Jiang Zemin er i utakt med naturkreftene. De åtte skrifttegnene i navnet hans passer rett og slett ikke til hverandre.

Hver gang han besøker et område, følger en katastrofe. Når han besøker Xian, blir det tørke. Reiser han til Shandong, råtner bomullsavlingen på rot, og drar han til Guangdong-provinsen i sør, brister dikene. Og nå er det flom. Ikke det minste rart. Se bare på navnet hans!»

Taoistprestens utbrudd er kanskje ikke representativt for folkemeningen. Men at Kinas ledere må ta sin del av skylden for den ulykke som nå rammer landet, er hevet over enhver tvil. Og som en liten aperitif kan det muligens passe med et sitat av gamle Friedrich Engels, som inntil 1978 overvåket trafikken på Den evige freds aveny sammen med Marx, Lenin og Mao: «Hver seier som mennesket vinner over naturen, kommer naturen til å gjengjelde.»

Flomkatastrofer er så visst ikke noe nytt fenomen i Kinas lange historie. De første beskrivelser av monsunregnets herjinger ble nedtegnet allerede i det tredje århundre før Kristus. «De tusen elver ble til tusen hav, og menneskenes lidelser kjente ingen grenser,» skrev den navnløse historikeren.

Likevel tyder mye på at de største flomkatastrofene har funnet sted i vårt århundre. I de siste ukene er storflommen i Yangtseelva i 1954 blitt omtalt som et skrekkens eksempel. Den gang druknet vel 30 000 mennesker i vannmassene - for øvrig uten at verden fikk vite noe som helst. Men ifølge kinesiske forskere var de materielle skadene enda større under flomkatastrofene i 1991, 1994 og 1995. Hva årets storflom etterlater seg av menneskelige og materielle tap, vet vi ennå ikke. Men kanskje har kineserne denne sommeren kjempet seg gjennom den verste flommen noensinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå, mer enn noengang før, bør det være tid for selvransakelse i Beijing. Og selvransakelsen kan med fordel begynne med en selvpålagt studiereise til de øvre elveløpene i Yangtse og de andre større elvene. For der hugges skogen for fote. Dette angrepet på naturen har pågått siden 1950-tallet, men har skutt betydelig fart i de senere år. Menneskenes nye friheter, jakten på profitt og den gigantiske byggeboomen i de sentrale og østlige provinsene har vist seg å være den perfekte resept for avskoging i stor skala. I en fersk rapport fastslår Vaclav Smil - en av verdens fremste eksperter på Kinas miljøproblemer - at 45 prosent av Yangtses øvre elveløp lider av «omfattende erosjon». Der hvor 85 prosent av landskapet tidligere var dekket av skog, er nå bare 15- 20 prosent tilbake.

Det som har skjedd, er en katastrofe av ufattelige dimensjoner, mener Smil, og kineserne vil måtte betale prisen til langt inn i det neste århundre.

Det er en kjent sak at skog og vegetasjon binder vannet og hindrer erosjon. Hva uvettig avskoging kan føre til, viser seg akkurat nå med dramatisk tydelighet i den sentrale Hunan-provinsen. Der ligger den store innsjøen Dongding, som hver sommer har tjent som en nyttig mottaker av overskuddsvannet i Yangtseelva. Som regel har det vært plass nok. Men nå orker ikke Dongding-sjøen mer. Flommen de siste ukene har forvandlet innsjøen til det som minner om et hav, mens de lokale bøndene - det er millioner av dem - har flyktet hals over hode.

Som en direkte følge av avskogingen og erosjonen føres milliarder av kubikkmeter med slam, jord, grus og stein ut i elvene. Dette «avfallet» legger seg på bunnen i elvene og hindrer vannmassenes naturlige løp. Dermed stiger både elvebunnen og vannstanden, ikke bare sommerstid, men på permanent basis. Dette skjer i både Yangtseelva og de nærliggende innsjøene, og resultatet blir et konstant og økende press på de gamle og dårlig vedlikeholdte dikene.

Mannen som innledet den største rovhugsten i Kinas historie, ligger nå og hviler seg i en krystallsarkofag på Den himmelske freds plass og heter Mao Zedong. «Ta korn som nøkkelleddet!» formante Mao tidlig på 1950-tallet. Korn var viktigere enn alt annet, og for å realisere sin store drøm om et rikt, selvforsynt Kina, ga han ordre om en massiv utvidelse av de dyrkbare arealene. Bøndene adlød med å krumme nakkene over det ganske land, og år for år ble nye, veldige områder lagt under plogen. Ingen hindringer var for store. I propagandabildene som for over verden, sto brunbarkede bønder og smilte på toppen av nakne, «erobrete» fjell - imponerende å se på, men neppe i tråd med Friedrich Engels' visdomsord fra 1892. Etter 40 års herjinger (1949- 89) hadde bøndene og de statlige hugstselskapene - ifølge Vaclav Smil - klart å rydde 80 millioner hektar med skog. Hugsten de siste ti årene omfatter trolig et areal av samme størrelse.

Men i forhold til dagens ledere hadde Mao et åpenbart fortrinn. Han var eneveldig, og derfor kunne han kommandere bøndene til å bygge diker i stor skala. Ved hjelp av sine kollektive arbeidsredskaper - folkekommunene og produksjonsbrigadene - organiserte han hver vår millioner av bønder til forebyggende flomvern langs de største vannårene. Arbeidet skjedde for det meste med rå muskelkraft, men det ga resultater.

Omslaget kom tidlig på 1980-tallet. De kollektive løsningene ble erstattet med det private initiativ. Den statlig eide jorda ble utparsellert til bøndene, slik at enhver kunne bli sin egen lykkes smed. I stedet for å bygge diker ble folk flest mer opptatt av å tjene penger - og helst så fort som mulig. Snart ble tusenvis av diker og flomvernanlegg rammet av forfall og lekkasjer, og trass i flomkatastrofene på 1990-tallet har den negative utviklingen fortsatt. På terskelen til et nytt årtusen kan det se ut som om Kina mangler den kollektive organisasjonen som skal til for å demme opp for naturkreftene. I så fall bør årets tragedie gi støtet til en høyst påkrevet diskusjon på kammerset i Beijing. For det er ingen selvfølge at markedskreftene er løsningen på alle Kinas problemer. Naturen setter sine grenser.

Den mediesensur som nå er innført i de flomherjede områdene, er et umiskjennelig tegn på at lederne i Beijing føler seg utrygge. De føler seg utrygge både på omfanget av katastrofen og omfanget av lokalbefolkningens misnøye. Når diker sprenges uten at innbyggerne i de truede områdene varsles eller får sjansen til å evakuere, sier det seg selv at mange bærer på et farlig politisk hat. Det gjør ikke situasjonen bedre at byggingen av verdens største damanlegg i Yangtseelva suger mer og mer ut av statskassen, åpenbart på bekostning av høyst påkrevde miljøtiltak i de flomherjede områdene.

Myndighetene forsikrer at damanlegget i De tre kløfter vil temme Yangtseelva en gang for alle, men slike vyer er til liten trøst akkurat nå. Anlegget står nemlig ikke ferdig før i år 2009, og i mellomtiden skal flere hundre millioner mennesker kjempe seg gjennom ti nye monsuner.

I Kina eksisterer det ingen landsomfattende miljøbevegelse som kan rette søkelyset mot regjeringens forsømmelser. Såkalte «grønne klubber» finnes riktignok her og der, først og fremst i universitets- og forskermiljøene. Men disse klubbene er små og svake, og regjeringen følger dem med vaktsomme øyne slik at de ikke skal utvikle seg til en politisk opposisjon. En av regimets argeste miljøkritikere, Dai Qing, måtte vandre i fengsel etter at hun i 1989 klarte å få utgitt boken «Yangtze! Yangtze!» finansiert med egne sparepenger. De siste årene har hun bodd og arbeidet i Hongkong, der hun får være i fred.

Omtrent på samme tid utga en annen miljøforkjemper, He Baochan, boken «Kina foran stupet». Boken solgte i en halv million eksemplarer før myndighetene rakk å gripe inn. Den tunge mursteinen artet seg som en lang oppramsing av Kinas voksende miljøproblemer, ispedd flengende angrep på den politiske ledelsen i Beijing. He Baochan minnet leserne om at Kina hvert år pumper tre milliarder tonn med forurenset vann i havet, at skogene raseres i rekordtempo, at landet registrerer 43 fødsler i minuttet, at 150 millioner bønder er arbeidsledige og at de dyrkbare arealene raskt slukes opp av mennesker og ørkener.

- Og hvorfor har alt dette skjedd? spurte He Baochan. - Det finnes bare et svar: Dårlig lederskap.

Fra gammelt av har kineserne betraktet store naturkatastrofer som et varsel om et forestående regimeskifte. Det rekker å minne om dramatikken sensommeren 1976: Da omkom 242 000 mennesker i et jordskjelv i byen Tangshan. Bare to uker senere sluknet formann Mao i sin sykeseng i Den forbudte by. Denne gang virker det som om de kinesiske lederne, anført av Jiang Zemin og statsminister Zhu Rongji, har lite å frykte. Til det er ikke situasjonen alvorlig nok. Men Kina opererer med små marginer mellom suksess og fiasko. Derfor bør årets storflom vekke både ledere og undersåtter til hardt arbeid. For om bare ett år kommer en ny monsun.