Mektige Li Zhanshu er i Norge

Kineserne kommer

Og hva vil deres skip være lastet med? Bortsett fra varer som er «Made in China»? Det er all grunn til å spørre - litt rødmende - skriver Morten Strand.

Kommentar

Det er nesten som et statsbesøk når Kinas nummer tre, presidenten i Den kinesiske folkekongressen, Li Zhanshu, er i Norge. Den mektige Li, som er en av president Xi Jinping aller nærmeste, er invitert av sine kolleger i Stortinget. Men han møter både statsminister Erna Solberg og er i audiens hos kong Harald på slottet, noe som strengt tatt er utenfor protokoll for et parlamentariker-besøk. Løperen som rulles ut for Li i Norge er knallrød. Rødmende av respekt og ærefrykt står det offisielle Norge på pinne for sin gjest. Den diplomatiske rundjulingen og økonomiske straffeeksersisen kongeriket fikk da Liu Xiaobo vant Nobels fredspris i 2010 er ikke glemt.

MARKERING: Kina-venner møtte opp da presidenten for Kinas Folkekongress, Li Zhanshu besøkte på Stortinget. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
MARKERING: Kina-venner møtte opp da presidenten for Kinas Folkekongress, Li Zhanshu besøkte på Stortinget. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix Vis mer

Kontrasten til knallrøde løpere og et vertskap, den gang lett rødmende av skam, kunne ikke vært større. For da den tibetanske lederen Dalai Lama var i Norge i april 2014 ble han smuglet inn bakdøra på Stortinget av noen menige representanter, etter at både regjeringen og presidentskapet i nasjonalforsamlingen nektet å ta imot ham. Noen rød løper på slottsbakken var selvsagt også utenkelig. Det offisielle Norge var presset i senk av Kina, som ser på Dalai Lama som en separatistisk folkefiende. Det var det strengt tatt grunn til å rødme litt av.

ALL MAKT I DENNE SAL: Presidenten for Kinas Folkekongress, Li Zhanshu, i møte med stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen under besøket på Stortinget. Foto: NTB Scanpix
ALL MAKT I DENNE SAL: Presidenten for Kinas Folkekongress, Li Zhanshu, i møte med stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen under besøket på Stortinget. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Og vi rødmer fortsatt litt av skam, mens vi registrerer at norsk-kinesisk handelskammer har leid Eidsvolls plass foran Stortinget, mens Li går inn og ut av nasjonalforsamlingen, for å hindre at organisasjoner som Amnesty får demonstrere mot Kinas massive brudd på menneskerettighetene. For Stortingets presidentskap gjør ingen ting for å forandre en kinesisk-styrt manipulering av ytringsfrihet på norsk jord, rødmende, får vi tro, av skam. Alt for at Li skal slippe ubehaget med å ha demonstranter for nær seg. Litt som i Kina, altså. Rødmende.

Med Li i Norge er det grunn til å stille spørsmål om hva som er Kinas mål, med Europa, og med Norge. Grunnelementet i Kinas utenrikspolitikk under president Xi Jinping er Ett belte, én vei, prosjektet. Et prosjekt som er verdt 11, 4 billioner norske kroner, altså ufattelige mer enn 11 millioner, millioner kroner. Kinas mål er at de skal kontrollere de globale handelsrutene med å bygge ut og utbedre jernbaner, veier og havner i hele verden. Også i Europa. Kina har kjøpt seg stort opp i land som Polen og Ungarn, i tillegg til land som Georgia og Ukraina på veien til EU. Det er land som er villige til å gå langt for å få investeringer, vekst og arbeidsplasser.

Det er altså særlig de nye medlemmene av EU og de svakere økonomiene i unionen som er tiltrukket av kinesiske investeringer. I tillegg skrev Italia i mars under på å delta i Ett belte, én veiprosjektet, som det første av de store økonomiene i gruppen av verdens rikeste land, G-7 landene, minus nettopp Kina. Både Italias og de sentraleuropeiske landenes deltakelse i den kinesiske kongstanken bekymrer Brussel.

På en måte kan man betrakte derfor betrakte Xi Jinpings prosjekt om å kontrollere den globale infrastrukturen som en slags moderne Marshall-hjelp. Marshall-hjelpen bandt i etterkrigstida Vest-Europa nærmere USA, i et også økonomisk avhengighetsforhold, som var gunstig for begge parter. Vil Ett belte, én vei prosjektet også føre til en liknende binding? Og er det i så fall i Europas og EU interesse å delta i dette kinesisk styrte eventyret?

Mistanken om at det vil oppstå økonomiske bindinger var en grunn til at EU-kommisjonen i mars i år gikk til det oppsiktsvekkende skrittet å kalle Kina for en «systemisk rival som fremmer alternative styringsformer», og ikke for en handelspartner, slik de to har vært, som frihandelens fremste talsmenn som - i det minste handelspolitisk - sto sammen mot den amerikanske presidenten Donald Trump.

Beskrivelsen av Kina understreker en frykt for den autoritære kinesiske statskapitalismen, kanskje også at den kan bli en slags modell for land i EU som sliter med både økonomisk vekst, og med demokratiske prinsipper og en liberal verdensanskuelse, som Polen, Ungarn og Romania. Vil kinesiske penger gjøre at de sentraleuropeiske landene i enda større grad vil utfordre EUs sentrum, Brussel, og aksen Berlin - Paris?

Det er to skoler blant sinologer om dette. Den ene forteller oss at Kina er en farlig utfordrer - altså i realiteten en fiende - som utfordrer Vesten og søker verdensherredømme. Den andre skolen mener Kina ikke har noe fasttømret, strategisk mål, men føler seg fram i en usikker verden, for å befeste sine interesser. Med Li i Norge kan det være både feigt og klokt å betrakte Xis mann med litt rødmende respekt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.