Kinesisk kulturoffensiv med bismak

Økonomisk og politisk makt skal understøttes av såkalt «myk makt», og spille på den økende interessen for det kulturelle bakteppet for den formidable utviklingen. Dette passer godt inn i den kinesiske selvpålagte strategien om en «fredelig oppadstigning» på verdensarenaen, i motsetning til den blodbefengte historien i kjølvannet av tidligere og nåværende imperiemakters vekst.

Det viktigste instrumentet i denne nye kulturoffensiven er opprettelsen av såkalte Konfutse-institutter verden over. Det første ble opprettet i Seoul i 2004, og pr. i dag er det allerede opprettet 140 slike institutter i 52 land i alle fem verdensdeler. Det første – og til nå eneste i Norden – ble opprettet i Sverige i 2005, og kaller seg Nordisk Konfutse-institutt. Slike institutter skal drive kursvirksomhet med vekt på språk og kulturkunnskap, språktesting og faglig utveksling, og stille til rådighet penger, lærerkrefter, undervisningsmateriell og bøker.

Instituttene anvender den latiniserte formen Confucius på sine institutter, men på norsk er det hevd for å anvende formen Konfutse, som også ligger nærmere opp til den kinesiske uttalen.

Opprettelsen av slike institutter skal ha blitt inspirert av institusjoner som det tyske Goethe-instituttet og det spanske Cervantes-instituttet. Det er imidlertid én viktig forskjell: Mens de europeiske instituttene er uavhengige kulturinstitusjoner i de landene de virker i, går den kinesiske strategien ut på at Konfutse-instituttene skal inngå samarbeid med allerede eksisterende akademiske institusjoner og formelt bli en del av slike institusjoner. Helst slike som driver undervisning og forskning på Kina, som det nordiske Konfutse-instituttet, som er tilknyttet Stockholms universitet (se www.orient.su.se/confuciusinstitute/index.html). Der det ikke foreligger slike muligheter, vil de gå inn i institusjoner som ser seg tjent med å kapitalisere på den raskt voksende interessen for Kina. På denne måten vil Konfutse-instituttene kunne posisjonere seg strategisk i forhold til den økende kinainteressen, som dessverre ikke på noen måte dekkes tilstrekkelig av de høyere utdanningsinstitusjonene og videregående skolene i land som Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I utgangspunktet høres dette ut som en fornuftig metode for å bøte på manglende tilbud for den interesserte offentligheten. I praksis har det imidlertid vist seg å ikke være så enkelt. Enhver som har studert i Kina har erfart at den kinesiske puggepedagogikken vanskelig lar seg kombinere med rådende pedagogiske metoder i Vesten. Verre er det at den kinesiske organisasjonen som organiserer Konfutse-instituttene ikke er en utdanningsinstitusjon, men et politisk-byråkratisk kontor – populært kalt Hanban – som sorterer rett under den kinesiske regjeringen, med representanter for en rekke ministerier. Interesserte kan gå til kontorets hjemmeside på følgende adresse: http://www.hanban.edu.cn/en_hanban/index.php. Hanban kopler riktignok de utenlandske lærestedene man vil utvikle samarbeid med til egnede kinesiske høyere læresteder, men det rokker ikke ved Hanbans politiskbyråkratiske struktur og målsetting.

Konfutse-instituttene vil gjerne framstå som uavhengige, men er kontrollert fra Beijing. Ifølge statutter som Hanban har utarbeidet, kan virksomheten ved slike institutter ikke stride mot kinesiske lover og forordninger (§ 7), hovedkvarteret i Beijing er det høyeste bestemmende myndighet på verdensbasis (§ 12), de lokale instituttene er forpliktet til å akseptere både tilsyn og vurderinger fra hovedkvarterets side (§ 32c) og hovedkvarteret forbeholder seg retten til å fortolke instituttenes statutter (§ 35).

Erfaringer har vist at Konfutse-instituttene lett kan bli problematisk å håndtere for de institusjonene som de inngår samarbeid med, fordi man har forskjellige agendaer. Hanban sier selv at deres målsetting er å samarbeide for å «bygge en harmonisk verden». Dette er ikke annet enn det ledende ideologiske slagordet i dagens Kina, overført til den internasjonale arenaen. Den politiske agendaen om myk makt har flere steder slått ut i interne politiske konflikter. F.eks. forsøkte den kinesiske representanten for et Konfutse-institutt ved et europeisk universitet nylig å hindre en person som var kjent som medlem av den nyreligiøse sekten Falun Gong å delta på et faglig seminar.

Konfutse (551-479 f.v.t.) er selvsagt Kinas ubestridt viktigste samfunnsfilosof. Den filosofien som er tilskrevet ham har klare humanistiske trekk, selv om det ligger andre tankesett bak denne formen for humanisme enn tradisjonell vestlig filosofisk humanisme. Den institusjonaliserte konfutsianismen, derimot, som preget kinesiske keisertradisjoner gjennom to tusen år, utviklet det man kan kalle en lydighetsideologi, som også har preget utdanningens område. Kritiske kinesiske intellektuelle før og etter keiserdømmets fall i 1911 var skjønt enige om at hovedårsaken til Kinas manglende evne til å stå opp mot kolonimaktenes brutale framferd i landet skyldtes den forstokkede konfutsianiske ortodoksien. Datidas ledende intellektuelle, Liang Qichao, fyrte i 1903 av følgende grusomme salve: «Vi må pulverisere vårt årtusener lange brutale og motbydelige styringssystem. Vi må fravriste millioner av embetsmenn deres trygge stillinger, der de sitter som tigere, som ulver, som gresshopper, som marker! Bare da vil vi bli i stand til å rense våre innvoller, slik at vi kan stige opp på framskrittets vei.»

Det kan derfor synes som en historisk ironi at den gamle mesterens navn trekkes fram igjen i den gode hensikt, men det er på ingen måte en tilfeldighet. Det kinesiske kommunistpartiet er i dag i praksis blitt et nasjonalistisk parti, selv om det organisatorisk sett fremdeles er leninistisk. Konfutsianismen passer som hånd i hanske til dette nyautoritære ideologiske grunnlaget. Dette blir talende illustrert ved at konfutsianske (og andre) gamle klassikere i det siste har fått en like prominent plass som partilitteraturen i kinesiske bokhandler (se ill.)

Så vel vi som kineserne har et skrikende behov for å utvikle bedre kulturforståelse på tvers av konvensjonelle forestillinger. I læringslivet er den kritiske og åpne dialogen helt avgjørende for å vinne ny innsikt, men det kan vanskelig realiseres når den ene parten stiller med bundet mandat, som i dette tilfellet. I stedet for få en gjøkunge i eget rede, bør institusjoner som gjerne vil utvikle faglig samarbeid med Kina enten søke direkte samarbeid med kinesiske enkeltinstitusjoner som man vet er gode på sine felt eller som man har god erfaring med, eller nyttiggjøre seg andres gode og dårlige erfaringer.

Konfutse-instituttene vil gjerne framstå som uavhengige,

men er kontrollert fra Beijing.