Kinesisk opera-helvete

Elskovssyke spøkelseskvinner i historisk interessant drama fra 1600-tallets Kina.

BOK: Kina er under hardt press. At det nettopp er en kvinnelig kinesisk ambassadør som smilende forsvarer massakrene i Tibet på norsk tv, er ingen selvfølge.

For bare noen århundrer siden ble kinesiske kvinner solgt som fisk, i sekker, for en kilopris langt under saltets verdi. I det samme landet som praktiserte den oversiviliserte barbarskikken med å snøre føttene til kvinner av en viss stand. En skikk som tvetydig nok både var tegn på ekstrem undertrykkelse, men også ble kvinners adelsmerke og sterkeste erotiske våpen.

Amerikaneren Lisa See, som har kinesiske aner, har gjort seg en forfatterkarriere på å utforske kvinnenes skjebne i Kina. Denne boka er lagt til det syttende århundre, i tiden etter Mingdynastiets fall. Tiåra som fulgte var svært kaotiske, og kvinnene opplevde paradoksalt nok en viss frihet. De lærte å lese og skrive, og tusenvis av kvinner skal ha fått sine skrifter og dikt utgitt.

Operaen «Peonpaviljongen» av Tang Xianzu ble skrevet i 1598. Det er en sentimental kjærlighetstragedie som skal ha hatt samme virkning som Goethes «Unge Werthers lidelse» og «Tatt av vinden». Den utløste en bølge av «elskovssyke» i Kina, der kvinner sultet seg til døde – i håp om at etterlivet ga dem en større frihet.

Forviklinger

See har bygget sin fiktive «Peonpaviljongen» på tilblivelsen av den historiske operaen. Vakre Peons kjærlige far får operaen oppført til ære for sin 16 år gamle datter. Klassiske forviklinger gjør at Peon sulter seg syk og dør bort fra den mannen hun skal tvangsgiftes med – som viser seg å være hennes store kjærlighet. I store deler av romanene er Peon et spøkelse som ikke får fred fordi familien glemmer å avslutte det kompliserte dødsritualet. Hun tar bolig i sin elskedes to neste koner, og gjennom dem skriver hun kommentarer til Operaen.

Lisa See har tidligere blitt oversatt med «Snøblomst og den hemmelige vifte» (2007). Der skriver hun om et hemmelig kvinnespråk i det isolerte kvinnelivet i forrige århundrets Kina. Også i denne boka hun opptatt av kvinners mulighet for å skrive, her altså etter døden. Men heller ikke livet etter døden var enkelt for kinesiske kvinner. De ugifte og de som døde når de fødte, ble dømt til evig pine.

Spøkelse

Denne boka er «based om a true story» som det heter i USA. Noe som vel ikke alltid er like etterrettelig. Men Lisa See synes å ha gjort grundig historisk research i denne boka som forteller en – i hvert fall for meg – ukjent og brutal kvinnehistorie. Sånn sett er boka interessant. Ellers er den noe lettvint i forsøket på å forstå kvinnenes mentalitet på det kinesiske 1600-tallet. Til tross for en forsøksvis stilistisk stivhet, som muligens skal være «kinesisk», synes boka høyst moderne og vestlig i sine kjærlighetsbetraktninger og generelle livsholdning.

Personlig hadde jeg lang større glede av «Snøblomst og den hemmelige vifte». Muligens også fordi jeg har problemer med en roman der jeg-personen i store deler av boka svever rundt som et gebrekkelig spøkelse.