POPULÆR: Yu Hua er en populær forfatter i hjemlandet, ikke minst med romanen «Brødre», som nå kommer på norsk. Han er født i Hangzhou. Siden debuten i 1983 har han skrevet fire romaner, seks novellesamlinger og tre bøker med essay. Han er oversatt til 14 språk. 
Foto: Steinar Buholm
POPULÆR: Yu Hua er en populær forfatter i hjemlandet, ikke minst med romanen «Brødre», som nå kommer på norsk. Han er født i Hangzhou. Siden debuten i 1983 har han skrevet fire romaner, seks novellesamlinger og tre bøker med essay. Han er oversatt til 14 språk. Foto: Steinar BuholmVis mer

- Kinesiske myndigheter kjemper forgjeves mot internett

Dagbladet møtte nobelprisvinner Mo Yas forfatterkollega Yu Hua (52).

Les anmeldelse av «Brødre» her.

(Dagbladet:) Forfatteren Yu Hua er 52 år gammel, og beskrives i likhet med årets nobelprisvinner i litteratur Mo Yan som en av «de seriøse stemmene i dagens litterære Kina». Men Hua føler at han har levd minst dobbelt så lenge. Det Kina han vokste opp i, er en totalt annen verden enn den han opplever i dag. Han har skrevet om alle disse fasene, bortsett fra én.

- Jeg var tannlege i fem år, fra jeg var 18 til jeg ble 23, forteller han og blotter sine feilfrie tenner i et smil.

- En forferdelig tid. Jeg har aldri skrevet om disse åra. De var som en eneste stor åpen munn. Nye gap hver eneste dag. Det ødela hele ungdommen min. Denne tida er bokstavelig talt et stort hull i mitt forfatterskap.

Bortsett fra disse tapte åra, har Yu Hua skildret kontrasten mellom den undertrykkende Mao-epoken med kulturrevolusjonen og det nykapitalistiske forbrukersamfunnet som har utviklet seg de siste åra. Det er dette han skriver om i den store romanen «Brødre», som kommer på norsk i disse dager.

Individet tilbake
- Det er bare min generasjon som har opplevd disse enorme forskjellene, sier Yu Hua. - Derfor er det viktig at vi forteller verden om våre erfaringer. Vi levde med en 3000 år gammel feudalistisk tradisjon helt fram til 1980-tallet. I denne epoken var det ikke noe spillerom for individer, alt ble opplevd som kollektivt. Man skulle glemme sine egne tanker og gå opp i massen. Fra og med 1990-åra har individet funnet en arena der man kan framstå på egne vegne. Dette gir også mye større, litterære muligheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Du bruker ofte det komiske som et virkemiddel?

- Humor er utrolig viktig. Jeg har slike elementer i alt jeg har skrevet. Kulturrevolusjonen var en mørk periode. Men i ettertid lar den seg best skildre satirisk. Mao og hans slagord var overalt. Selv når jeg var på toalettet, stirret jeg rett inn i en plakat med Maos ansikt, sier Yu Hua.

- Det er klart at dette hadde sine komiske sider, som kan skildres i ettertid. Det er også pedagogisk. Får jeg folk til å le, husker de det de leser. Uansett hva man står overfor, er humor det beste våpen.

Blir lastet ned
Yu Hua sier han kan skrive hva han vil. Og det gjør han. Men han vet godt at ikke alt kan utgis i landet han bor i.

- Etter «Brødre» skrev jeg boka «Kina i ti ord». Den er ikke kommet ut i Kina. Men den der oversatt til kinesisk og utgitt i Taiwan. Den hender folk drar dit, eller til Hong Kong, for å kjøpe boka. Men den kan også lastes ned fra en Internett-side. Jeg la den ut selv og sendte den på oppfordring til noen venner. Jeg sa at de ikke måtte distribuere den videre. Men det gjorde de selvsagt, så nå er den nedlastbar. Den er faktisk mye lest i Kina. Uten at jeg får noen royalty, selvsagt.

- Hvorfor er den forbudt?

- Første ord i boka er «folk». Jeg skrev om studentopprøret i 1989, og det er ikke tillatt. Myndighetene forsøker å sperre enkelte ord på nettet, men det fører bare til at man lager nye søkeord til det de vil lese. «4. juli 1989» blir for eksempel byttet om til «35. mai». «Kina i ti ord» er blokkert, men folk finner fram via andre kanaler.

- Så Internett tjener på en måte ytringsfriheten?

- Det kan du godt si. Ingen er i stand til å sensurere nettsidene. Det er en umulig oppgave, selv for det kinesiske kommunistpartiet. Kina er altfor stort.

Forbudt postpakke
- Blir du selv plaget av politiet?

- Jeg har ingen kontakt med dem. En journalist fra New York Times fortalte meg tidligere i år at jeg var blitt overvåket i to år. Det overrasket meg. Jeg ble mer på vakt og begynte å kikke rundt meg for å se om jeg kunne oppdage noe mistenkelig. Men jeg har ikke sett noe til dem. Jeg tror det er altfor mange som trenger overvåking. Politiet har ikke nok folk.

- Hva med telefon og post?

- Det taiwanske forlaget som utga boka, forsøkte å sende den til meg. Den kom ikke fram på flere måneder. Men en dag fikk jeg en telefon fra tollvesenet. En mann forklarte vennlig at de hadde fått en pakke som de mistenkte for å inneholde forbudte gjenstander. «Kanskje du kan komme hit og ta en prat?» sa han. «Får jeg pakken hvis jeg gjør det?» spurte jeg. «Nei,» lød svaret. Da sa jeg at den praten ville jeg stå over. Før hørte jeg ikke en lyd fra dem. Nå ringte de i hvert fall og sa fra at jeg hadde fått en postpakke - selv om jeg ikke kunne få den utlevert. «Det er jo et stort framskritt,» sa jeg til fyren som ringte.