I DEBATTINNLEGGET «Hvem er Liu Xiaobo?» (Dagbladet 10. november) argumenterer Kinas ambassadør til Norge, Tang Guoqiang, for hvorfor kinesiske myndigheters forfølgelse og fengsling av årets fredsprisvinner er i sin skjønneste orden. Han henviser til prinsipper for begrensinger i ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet, noe Kina mener samsvarer med hva vestlige demokratier selv anerkjenner og anvender.

Xiaobo anses i korthet som en femtekolonist, en folkefiende, som gjennom sine ytringer oppfordrer til omveltning av den samfunns- og statsform som Kinas grunnlov beskytter.

AMBASSADØRENS argumentasjon baserer seg riktignok på en pervertert forståelse og anvendelse av disse prinsippene. Men min hensikt her er ikke å angripe argumentasjonen hans som sådan. Mitt anliggende er at hans innlegg også gir oss anledning til selvrefleksjon. 

Tang Guoqiang gir som sagt inntrykk av å hente inspirasjon fra de samme prinsipper og anvendelsen av dem som presumptivt liberale rettsstater i vesten bekjenner seg til. Finnes det poenger her?

JA, MENER JEG. Overhodet ikke slik at de kan forsvare Kinas forvaltning av ytringsfriheten eller øvrige menneskerettigheter, men slik at de peker på svakheter ved vår egen forvaltning av disse prinsippene. Svakheter som undergraver vår troverdighet når vi «misjonerer» for demokrati og menneskerettigheter, og som retorisk kan brukes til å legitimere grove krenkelser av menneskerettighetene i Kina og andre ikke-demokratiske stater.