Kino of Convenience

Kings of Convenience lager så koselig musikk at hele Europa vil ha den.

SØNDAG, DET REGNER I SOHO, LONDON. To bergensere står foran lerretet i sal 2, Curzon Cinema. Erlend Øye (25) har brun fløyelsbukse og beige genser. Eirik Glambek Bøe (25) har brun fløyelsbukse og beige genser. De har dyre gitarer. De spiller en koselig sang. De får applaus. De spiller en sang til. De får mer applaus.

Så begynner en japansk film.

Kings of Convenience er på kinoturné i England. I bobil.

- DET GÅR BRA MED OSS NÅ. Eirik Glambek Bøe, kvelden før. Vi sitter på en liten veranda over scenen på 12 Bar Club i Denmark Street. Det er konsert med Morten Abel. En flokk nordmenn har trengt seg sammen på noen få kvadratmeter: Fotballproffen Steffen Iversen med venner, filmskolestudenter, DumDum-vokalist Prepple Houmb. Eirik smiler. Og der kommer Erlend Øye, også. Han har store, firkantede briller. Han vil si noe.

- Jeg føler, sier han.

- Jeg føler at 20 års norsk musikkhistorie er samlet her inne: Åttitallets DumDum Boys. Nittitallets Morten Abel. Og det 21. århundrets Kings of Convenience.

Og så ler Erlend. Han kan le hele veien til banken. Mandag 29. januar lanseres Kings of Conveniences debutalbum «Quiet Is The New Loud» i 13 land. Erlend har forlengst innfridd studielånet sitt. Eirik har tatt permisjon fra psykologistudiene. De to gitarkameratene har vært på julebord med Lene Marlin, kjørt limousin i Milano, fått skryt av Teenage Fanclub. De har fått god omtale i alt fra musikkbladet Mojo til gode, gamle Lørdagsrevyen. De er, kort sagt, på vei oppover.

- Det franske bladet Magic! tar kaka, sier Eirik.

- De skriver at låtene våre er «klare som vann». Og at plata vår er «like majestetisk som det evige daggry». Dessuten bruker nederlandsk Playboy en side på oss. Kan du tenke deg det?

Morten Abel synger «She Cries Like A Baby». Steffen Iversen begynner å bli høyrøstet, hundre sigaretter lyser i mørket. Klokka er svært mye og Eirik og Erlend går for å rekke siste t-bane hjem. Til bobilen som står parkert utenfor managerens hus i bydelen Archway.

- DET ER STILLE I EN KINO. Tilbake til Soho og Curzon Cinema. Konserten er over. Salen var full, det var alle slags folk, middelaldrende, unge, en baby på første rad. Nå sitter Eirik i kinoens kafé og forklarer hvorfor Kings of Convenience spiller konserter i kinosaler og ikke på vanlige konsertscener.

- Folk sitter rolige og venter på at filmen skal starte. Kanskje de mumler litt, stemningen er forventningsfull. Og så står vi der, foran lerretet, og synger noen sanger. Musikken vår blir så mye bedre når ingen bråker.

Eirik drikker vann og spiser sandwich. Kjæresten, Ina Grung (21), sitter ved siden av. De har visst nettopp spleiset på en 1963-modell Boble. De snakker en del om den. Og så kommer en journalist fra en av Londons studentaviser med spørsmål på et ark. Han har oransje skjorte, tilfeldig skjeggvekst og spør om Erlend lyttet til mye musikk i barndommen. Erlend svarer «yeah» og at han lyttet mye til A-ha. Journalisten fra studentavisa sier at han selv lytter mest til Kings of Convenience. Han blir glad av å høre på Eirik og Erlend, sier han. Han blir rett og slett glad. Og nå vil han gjerne ha autografene og Eirik spør om han vil ha Inas autograf og det vil han mer enn gjerne.

- SE HER. Dette bildet ville vi ha på coveret. Erlend har sagt farvel til studentavisjournalisten og viser fram et postkort med bilde av seg selv og Eirik på. De ser blide ut. Erlend holder rundt Eirik. Det er en fjord i i bakgrunnen.

- Men plateselskapet syntes det ble litt homo. Så det ble dette i stedet.

Erlend viser fram platecoveret slik det ble: Erlend, Eirik og Ina utenfor en hytte. Erlend ser rett inn i kameraet. Eirik lukter på Inas hår. Norsk sommer, en stein, noen strå.

- Er det ikke fint?

Og det er det. Eirik forteller at plateselskapet har laget Kings of Convenience-lightere, også. For ikke å glemme Kings of Convenience-musematter.

- Og så ba vi dem om å lage Kings of Convenience-reflekser. Vi mente de kunne samarbeide med Trygg Trafikk. Vi synes reflekser er viktig. Vi vil dele dem ut på konsertene våre. Under fjorårets Øya-festival delte Eirik og Erlend ut Kinderegg. De har det med å være koselige, disse guttene.

- Jeg må innrømme at jeg gjerne vil gå i bresjen for et koseligere samfunn, sier Eirik.

- Det som er koselig, er når folk setter inn en annonse i avisen for å gi bort ting. Eller bussjåfører som viser seg å ha hovedfag i filosofi. Eller en tjueåring som har en venn på 83. Koselighet handler om å bryte mønstre og motarbeide det meningsløse.

MANDAGEN KOMMER, MANDAGEN GÅR. Tirsdag morgen ligger kongene og sover i en ni meter lang Fiat 2,8 idTD bobil med dusj, toalett, tv, video og stor stue. Gavin McComb er sjåfør og lydmann og har turnert med Radiohead. Han er nådeløs og sier «it's time to wake up» med skotsk aksent. Eirik og Ina spiser frokost og drikker appelsinjuice. Erlend spiser frokost og drikker cola. Bobilen ryddes i en fei og Gavin McComb setter seg bak rattet. Neste stopp Oxford.

- Skal du ikke ta på sikkerhetsbeltet? spør Eirik Erlend.

- Nei. Hvis vi kræsjer, så blir det ikke noe av turneen vår. Og da er det ingen vits i å leve, uansett, sier Erlend.

Så kjører vi over en bru og Erlend ser en kanalbåt og foreslår en Kings of Convenience kanalbåt-turné. Sammen med detektiven Lomax fra åttitallet. Ina setter på en cd med musikk fra Bergens undergrunn. Erlend sovner med brillene på.

- Så fint skjerf du strikker, sier Eirik til Ina. Hun strikker skjerf til han. Det er brunt og vi kjører forbi byen Woodstock.

Dette er turnéliv.

Se ut av bilvinduet.

En ku.

OXFORD HAR GAMLE BYGNINGER og studiner overalt. Vi stopper utenfor kinoen The Phoenix. Eirik og Erlend bærer høyttalere og gitarer fra bobilen til kinosalen. Mannen som driver kinoen serverer kaffe og popcorn.

- Når jeg blir rik, skal jeg starte kafeen «Popcorn og kaffe» på Grünerløkka, sier Erlend.

Og så kommer Kings of Convenience-vennen Jarle Steinsvik (25) gående. Han har reist helt fra Bergen for å hjelpe til med bæring av høyttalere og utdeling av løpesedler. Etterpå skal han til Berlin og se om han kan finne en veteranbil. Jarle er en av svært få hovedfagsstudenter som driver med veteranbilimport.

- Det er kjekt å få venner på besøk, sier Eirik.

- Hvis det bare er meg og Erlend, blir det litt kjedelig. Vi kjenner jo ingen i Oxford.

Etter lydsjekken er alle sultne og spiser pizza og pannekaker.

En britisk journalist vil gjøre et intervju under måltidet. Etterpå skal Erlend og Eirik telefonintervjues av to portugisiske musikkblader.

- Jeg blir så lei av fokuset på meg selv, sier Eirik og rekker tunge.

- Det er ganske kjedelig å være i samme band som Eirik, sier Erlend.

- Han skal alltid ha beina på jorda.