Kino-teorier

  • Etter årtusenskiftet vil folk fortsatt gå på kino. En lattervekkende setning, dersom den hadde blitt framført i den mest framtidshysteriske perioden i slutten av forrige århundre. Da var teknoguruene overbevist om hjemmekinoens uunngåelige inntogsmarsj. Ingen ville gidde å gå ut. Hver og en av oss ville ha TV-skjermer overalt, fylt med vår egen privat utvalgte underholdning.
  • Tanken på at 2000-mennesket skulle rigge på seg yttertøy, sette seg på trikk eller bane, kjøre bil til byen. Kanskje streve med parkering og så stå i kø - for å se en film. I mørket, sammen med masse andre mennesker. Det var rett og slett utenkelig. Kino kom ubønnhørlig til å gå ut på dato.
  • Slik gikk det ikke. Folk går på kino som aldri før. Andre påskedag i fjor var det nesten slåsskamp på Klingenberg kino for de siste billettene til «Erin Brockovich». Ingen av kampdeltakerne sa: «Pytt, pytt - vi tar en video i stedet.» Nei, de ville inn i mørket.
  • Hver gang en ny distribusjonskanal for lyd og bilde dukker opp, kommer dødsdommene over de gamle. Men hittil har knapt noe medium blitt fortrengt. De fortsetter å leve side om side. I dag bruker vi gladelig DVD, PC, video og kino om hverandre.

Hvordan har film på kino kunnet overleve? Teoriene er flere. Vi vil ha felles opplevelser med andre mennesker. Vi vil oppsøke et offentlig rom hvor latter, gys og redsel kan deles med flere. Dessuten, det store lerretet, de kraftige høyttalerne og den mørke salen gir en helt annen sanseopplevelse enn en knølete skjerm inne i egen stue. Der blir du dessuten kontinuerlig distrahert.

  • Min teori om kinoen bygger på den amerikanske klisjeen om drømmefabrikken. Gå inn på en kino og du er i en annen verden. Ingen får tak i deg, og du kan fritt hengi deg til drømmen eller for den saks skyld - marerittet. Dette opplevde jeg første gang med barnefilmen «Kaptein Grants barn», en filmatisering av Jules Vernes roman. En utrolig dramatisk film med vulkanutbrudd, brennende hengebruer og grusomme kannibaler. En tidlig utgave av Indiana Jones. Ennå kan jeg kjenne følelsen av å forlate kinoen Verdensteatret, glippe med øynene og gå ut i vinterslapset i Trondheim. Jeg hadde oppdaget drømmefabrikken.