Kinoene lokket med sex og vold

Sensurdebatten i Norge har pågått siden de første kinematografene viste film. I 1912 var det ingen aldersgrenser, og en liten pike skal ha blitt blind av en kinoforestilling.

I går presenterte Einar Nistad boka «Det magiske rommet», en samlet oversikt over kinohistorien i Norge - skrevet på oppdrag for Norske Kinosjefers Forbund.

De samme kinosjefene fikk tidligere denne uka se den andre «Ringenes herre»-filmen på Colosseum i Oslo. Og mens debatten om aldersgrenser på film herjer, er det ingenting imot hva kinosjefene serverte sitt publikum før det kommunale kinosystemet og kinoloven kom.

VOLD, MORD, overfall, slagsmål og erotikk var ikke mindre populær tematikk i kinoens spede barndom.

- Datidas kinosjefer forsøkte å friste folk inn på kinoene sine. De var kremmere og gründere som ville tjene penger. Ser man på titlene fra den gang var den ene verre enn den andre, sier Nistad.

Kinosjefene forsøkte å overgå hverandre med spekulative titler som: «Blod mot blod», «Yppersteprestens elskov», «Blodsporet», «En kvindelig Dæmon», «Elskovsleg» og «Den hvite slavehandel» - om Anna som blir bortført og til slutt havner på bordell. Ingen av filmene var forbudt for barn.

Kino i Norge

  • Første offentlige filmvisning i Norge var i Christiania i 1896.
  • Den første norske kinoen åpnet 1. november 1904 i Stortingsgaten i Oslo.
  • Kinodriften ble kommunal på midten av 1920-tallet, og inntekten fra kinovisningene bidro til å finansiere folkebad, idrettsbaner, sykehus og berømte kulturmonumenter som Vigelandsanlegget og Munch-museet.

  • I 2001 var det registrert 394 kinoer i Norge, med en samlet inntekt fra kinovisninger på 689,9 millioner kroner.

- Kinosjefene den gang dummet seg loddrett ut. De skjønte ikke faresignalene i tide, sier Nistad.

RESULTATET BLE en debatt som varte i flere år, og som førte til at kommunene til slutt fikk myndigheten over kinodriften over hele landet. Ikke før i 1921 kom det et tillegg i kinoloven om at lovens sensurparagraf skulle ha et eget særskilt punkt når det gjaldt barn.

- En ting er sensuren, noe annet at kommunene tok over retten til å gi konsesjon samt retten til å tildele den til seg selv. Ved siden av moraldebatten kom sjokkmeldinger om at piker ble blinde av å se film.

OVER HELE LANDET kom det inn meldinger om barn som tok skade av å gå på kino.

Avisa Ny Tid melder i 1907 at smågutter er de største kinogjengerne og at deres «usunde nysgjerrighed» har ført til flere tyverier.

En notis i Drammens Tidende fra 1912 fortalte om en liten pike fra Bergen som hadde blitt blind.

I Stavanger rapporterte lærere om at nesten hundre prosent av elevene hadde vært på kino i 1910. De så en klar sammenheng mellom dette og et stort svinn av tomflasker ved Tou Bryggeri «som nok var forvandlet til kinobilletter i svette, små hender».

Også Stavanger Sparekasse merket forandring. Nistad skriver at det ble registrert et dystert fall i barnas innskudd, som hadde vært i positiv vekst i 1909.

Stavanger lærerlag mente at hyppige kinobesøk svekket åndsevnen og førte til fysisk forfall, nerver i ubalanse og øyne som ble skadet. Derfor foreslo lærerlaget at kommunen måtte overta driften av kinoene, slik at den kunne bli en faktor i oppdragelsen.

DA FOLKE-KINEMATOGRAFEN satte opp den norske filmen «Overfaldet paa postaapnerens datter» i 1913, var oppsetningen sponset av Bertel O. Steens automobilforretning og Jenssens elektriske Værksted.

- Utgangspunktet for kommunene var å få kontroll med noe farlig, men etter hvert oppdaget de jo at man i tillegg kunne tjene penger.

NY KINOHISTORIE: Einar Nistad har skrevet bok om kinoens historie i Norge.
SKUMMELT: Hobbiter, alver og mennesker slåss for livet mot det onde i svære slagscener i «Ringenes Herre:To tårn». Skrekkingytende for noen og enhever, og hvor gamle må vi være for å tale å se det?