Kioskdronning i grunt kostymedrama

Flotte kostymer, flatt drama.

Film: En konge som tenker med en ganske annen kroppsdel enn hodet og en kvinne som er villig til å ofre alt for makt og posisjon. Slikt blir det drama av. Stort drama. Men ikke nødvendigvis stor film. «Søstrene Boleyn» er et eksempel på det.

Sexleker

Henrik den åttende (1491-1547) hadde seks koner, alle av dem fikk erfare at å bli lovet evig troskap fra ham var en blandet fornøyelse. Etter hvert som kongen mistet interessen, kvittet han seg med dem. To av dem ble anklaget for uttroskap og/eller forræderi og halshogget, mens andre ble rett og slett støtt ut i kulda. Godt stoff for film og på et merkelig vis synes slike prosjekter å komme i klumper.

Trettende

De siste åra har vi sett to spillefilmer og en miniserie om Henriks etterfølger Elizabeth den første, og akkurat nå ruller tv-serien «The Tudors» på skjermer verden over. Historien om Henriks kone nr. to, Anne Boleyn, synes å være den mest populære, den er definitivt den mest dramatiske. Regissør Chadwickis film er basert på Philippa Gregorys roman og konsentrerer seg om rivaliseringen mellom Anne og hennes lillesøster Mary. I bunn og grunn handler det om hvordan kvinner ble brukt av sin familie for å fremme dennes posisjon, makt og rikdom, og hvordan de ble redusert til bruk-og-kast sexleker for den kåte kongen. Vinklingen er spennende, filmen er det ikke. Historiske dramaer har en lei tendens til å ende opp i vakre, men ganske grunne tablåer. Det er åpenbart brukt mye tid og penger på kostymer, her druknes vi nesten i vakker brokade, blank fløyel og skinnende pelsverk. Flott er det, nesten helt på grensen til en slags pornografi. Kamera panorerer og omfokuserer evinnelig, fra mørke og diffuse områder til vakre og lidende ansikter, et grep som blir ganske trettende etter hvert. Ved hjelp av musikk forsøkes det å skape dramatikk, men uten særlig hell, i hvert fall ikke før historien skrur seg til i siste akt. Skjønnhetene Natalie Portman og Scarlett Johansson, som henholdsvis ærgjerrige Anne og eiegode Mary, sliter med stiv dialog som de sjelden klarer å gjøre levende. Og australske Eric Bana er en ganske blek og uinteressant Henrik.

«Søstrene Boleyn» ser ut som omslaget på en historisk kioskroman, og med et innhold som lever opp til det omslaget lover.