Kiosklitterært møl

Roman-møl hentet fra en sann historie om 26 seriemordere som drepte 300 mennesker.

BOK: Da Jessica Gregson jobbet med temaet seriemordere for britisk «Home office», kom hun over en vanvittig fortelling fra virkeligheten: I tiden mellom 1914 og 1929 tok en gruppe kvinner i en ungarsk landsby livet av nesten 300 mennesker ved hjelp av arsenikk.

De groteske hendelsene skal ha vært forårsaket av at kvinnene nøt en midlertidig og farlig frihet da mennene måtte ut i skyttergravskrigen. Friheten ble for tung å miste da mennene vendte hjem. Ved hjelp av landsbyens jordmor florerte arsenikken. Først ble de virkelig brutale mennene tatt av dage. Etter hvert ble også brysomme kvinner og uønskede barn drept. Da forferdelighetene etter femten år ble avslørt, ble tjueseks kvinner stilt for retten. Åtte av dem ble hengt. Kvinnen som ble sagt å være «bakmann» tok sitt eget liv – ved hjelp av arsenikk.

Sprengstoff

Gregson så selvsagt at dette var sprengstoff for en roman. Problemet er at virkeligheten som så ofte ellers overgår fantasien. Plottet er for drøyt, selv for kriminallitteraturen. I tillegg er Gregson på ingen måte noen spesielt god forfatter, og hadde tjent langt mer på å lage en ren dokumentar av stoffet. Men det gjør altså ikke Gregson. Hun dikter i vei. Ja, hun presterer til og med å legge litt ekstra på.

Tung jobb

Heltinnen Sari har spesielle evner. Hun «ser» ting, og hun kan helbrede syke. Hun er nærmest utstøtt av landsbyen, men har en alliert i en gammel tannløs jordmor, og er i tillegg forlovet med bygdas rikeste gutt, hennes fetter. Som andre menn i landsbyen drar han i krigen. Det opprettes en fangeleir i landsbyen (dette hentet fra den virkelige historien) og Sari forelsker seg i en italiensk krigsfange. Forloveden kommer tilbake, brutalisert av krigen. Og det hele er i gang. Andre kvinner med samme skjebne vil ha hjelp av Sari, i begynnelsen dør bare de mest brutale og drikkfeldige. Etter hvert nærmest hvem som helst.

Hovedproblemet med boka er at språk, hendelser og personer nærmer seg et kiosklitterært nivå. Gregson har valgt å skrive i nåtid, for å skape en nærhet, som bare fremmedgjør. Den ellers svært habile oversetteren Bodil Engen må ha hatt en tung jobb. Hun har skrevet rariteter som at «Senere undrer Sari iblant på nøyaktig hvor streken gikk. Det er et irrelevant spørsmål. Poenget er at streken ble brutt» (Det er vel grenser som brytes, og en går over streken.) En filleting kanskje, men et preg av overflatiskhet og hastverk gjennomsyrer boka.

Fortellingen, som snodig nok har fått en norsk tittel identisk med Kjersti Scheens roman fra 1998, er blitt filmatisert med Helen Mirren og John Hurt i hovedrollen. Vi får håpe de lykkes bedre enn denne boka. Som virkelig er noe møl.