BOK: Envist og uten å la seg flyte med på tidas skiftende litterære bølger har Erland Kiøsterud seilt sin egen sjø. Mellom 1988 og 1999 har det resultert i ti kortromaner med en samlende tematikk, gruppert i tre avdelinger, «Androselegien», «Pasjonene» og «Minnetapet». Med sin siste bok ser det ut til at han legger an til en ny romanserie kalt «Slik det ble fortalt».

Så godt som hele Kiøsteruds forfatterskap skriver seg opp mot den klassiske modernistiske tradisjonen, især 50-tallsmodernismen, farget som den er av erfaringene med barbariet og tilintetgjørelsesleirene under annen verdenskrig. Som Adorno spør Kiøsterud seg selv om det er mulig å skrive poesi etter Auschwitz.

Tematisk skiller ikke «Måltidet i Bocca» seg ut fra hans foregående verker. På nytt handler det om virkelighetstap og fremmedfølelse. Hovedpersonen, som er blitt rammet av en eksistensiell og kunstnerisk krise, føler at han ikke lenger har noen plass i verden, og at det er en usynlig hinne mellom ham selv og verden. Han føler seg lukket inne i seg selv og ute av stand til å handle i verden. Allerede fra barnsbein av har romantikkens «allerede forbi, det har allerede skjedd» vært en grunnfølelse i ham. Og han allmenngjør sin egen sinnstilstand. Tidsånden har tatt bolig i ham. Var det Gud som døde i det 19. århundret, var det Mennesket som hadde dødd i det århundret han selv kommer fra? Alle spor av det hellige er blitt borte, begravd i det han kaller «det usynliges grav», alt som er tilbake er det som kan sees med det blotte øye: penger, sex og død. Også kunsten er innfanget i den samme tilstand som den søker å oppheve, drevet som den er av et behov for å se verden opphøre, av et raseri over å være til. Desperat leter forfatteren i boka etter et glimt av håp i andre kunstneres verk, bare for å bli konfrontert med de siste forsøkene på «å få naturen, Gud, seg selv i tale, et desperat rop før alt slukner».Jeg-personens krise kobles direkte til det nazistiske barbari idet den blir utløst av hans forsøk på å skrive om sin egen kone, hvis skjebne er uløselig forbundet med Holocaust. Romanen beskriver jegpersonens lange vei opp mot overflaten. Det er en reise som tvinger ham tilbake, både i tankene og i konkret forstand. Den tvinger ham til å krysse sine egne spor, og den bringer ham i dialog med en rekke kunstnere og diktere som han føler seg åndsbeslektet med.