HADDE SUKSESS: Institusjonen Troens bevis oppnådde suksess med denne nye strategien, og stifteren, Aril Edvardsen, endte på Norwegians flyhale, skriver artikkelforfatteren. På bildet taler Edvardsen taler under Tverrkirkelig aksjon i Ekeberghallen i Oslo 1989. Foto: Inge Gjellesvik / NTB scanpix
HADDE SUKSESS: Institusjonen Troens bevis oppnådde suksess med denne nye strategien, og stifteren, Aril Edvardsen, endte på Norwegians flyhale, skriver artikkelforfatteren. På bildet taler Edvardsen taler under Tverrkirkelig aksjon i Ekeberghallen i Oslo 1989. Foto: Inge Gjellesvik / NTB scanpixVis mer

Mirakelpredikanter:

Kirke på ville veier

Nye dødeoppvekkere og mirakelpredikanter til Norge.

Meninger

Predikanters oppvekkelse av mennesker fra døden var knapt noe tema i norsk kirkeliv før den lutherske OASE-arrangøren for et par år siden inviterte afrikaneren Supresa Sithole til sine møter. Han hevdet å ha vekket åtte døde til live.

Og i sommer er det en annen dødeoppvekker, lederen for Christ for all Nations i Florida, Daniel Kolenda, som er hovedattraksjonen ved juli-stevnet hos pinseorganisasjonen Troens bevis i Kvinesdal. Kolenda dramatiserer nå på YouTube en dødeoppvekkelse som spres til hundretusener, etter at den tidligere lederen Reinhard Bonnke også hadde oppnådd suksess med påstander om et balsamert lik som oppsto fra døden.

Slike historier, også om mengder av sykes helbredelser, samler enorme skarer og har gjort det mulig for organisasjonen å hevde at 78 millioner er blitt frelst og omvendt til kristendommen i deres kampanjer i u-land.

Gjennom drøye femti år har jeg jevnlig rykket offentlig ut mot kristne predikanter som har basert sin suksess på denne type «troens bevis», det vil si påståtte mirakler som fremstilles som skråsikre bekreftelse på at Gud finnes og at den forkynte teologi er den (eneste) sanne.

Denne variant av den kristne kirke har utviklet seg her til lands siden 1960-tallet, og har særlig vært preget av mirakelpredikanter fra USAs karismatiske og markedsorienterte kirkeliv. Institusjonen Troens bevis oppnådde suksess med denne nye strategien, og stifteren, Aril Edvardsen, endte på Norwegians flyhale.

Suksessfaktoren ble etter hvert også kopiert langt inn i den trosaktive del av Den norske kirke – hos OASE-bevegelsen og i misjonsorganisasjonene. Helbredelser, profetier, hellig latter, fall i Ånden og barns sterke og hysteriske møter med Jesus medførte betydelige endringer i det evangeliske miljøet.

I OASE-bevegelsen – styrt av lutherske prester – er det i år helbrederen Roy Goodwin som er trekkplasteret. Han driver et åndelige «healingsenter» i Wales, hvor påståtte mirakler skjer fortløpende i et stort antall.

Beretninger om mirakuløse hendelser anvendes også her som udiskutable fakta. En av disse er fortellingen om denne predikantens fysiske kontakt med en hjelpsom engel, en begivenhet som er viet en hel video på nettet.

I vårt mangeartede samfunn er det ikke overraskende at historier om utrolige fenomener dukker opp i vårt sosiale fellesskap. Men det er urovekkende at religiøse bevegelser gir troverdighet til oppdiktede hendelser og banale tryllekunster. (Ben som «vokser ut» er et av mine egne triks under foredrag).

Det alvorligste og mest skjemmende faktum er at det som skjer aksepteres av velrenommerte personer i det øvrige livssyns-Norge. Kjente forkynnere, politikere og kunstnere legitimerer nå ved sin deltakelse denne utvikling i verdens ledende og mektigste livssyn – den kristne religion.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook