«Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller», heter i en Grundtvig-salme fra 1837. Den første delen er ubestridelig riktig. Kirken er et stort, gammelt hus med mange karnapper, påbygg og mørke kjellere. Den andre delen (om tårnene) er mer tvilsom i vår tid. Båndene til staten er på viktige områder blitt løsere, men er ikke kuttet. Den norske kirke har en særskilt forankring i Grunnloven og staten lønner og har arbeidsgiveransvar for biskoper, prester og andre i kirkelige stillinger. Kongen er den eneste person i landet som ikke har religionsfrihet, og som må bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Til tross for alt dette synker antall troende og sekulariseringen øker i styrke. Tårnene kneler.

En forutsetning for det politiske forliket om avvikling av statskirken, var at kirken skulle utvikle demokratiske organer. Dette blir forsøkt realisert gjennom valg av lekmenn til menighetsrådene, til bispedømmerådene og til Kirkemøtet som er det øverste organet. Selv om en del av kirkens menn og kvinner tviholder på at det går riktig vei, viser en nøktern vurdering at kirkevalgene er en demokratisk fiasko. Alle medlemmer som er fylt femten år kan stemme (3,1 millioner personer), men bare litt over ti prosent benytter seg av stemmeretten. Valgdeltakelsen i 2019 var 10,8 prosent i valg til bispedømmeråd og 11,8 ved valg til menighetsrådene. Dette skjer selv om kirkevalget er samkjørt med vanlige politiske valg.