Kirke uten troende

Statskirken er avskaffet, men regjeringen tviholder på en avglans kalt «folkekirke». Istedet burde det religiøse livet leves fritt, skriver Gudleiv Forr.

ENGLEAKTIG: Prinsesse Märtha Louise og engle-kompanjong Elisabeth Samnøy signerer boka «Møt din skytsengel» på Alternativfestivalen i Drangedal tidligere i sommer. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
ENGLEAKTIG: Prinsesse Märtha Louise og engle-kompanjong Elisabeth Samnøy signerer boka «Møt din skytsengel» på Alternativfestivalen i Drangedal tidligere i sommer. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer
Meninger

Nyreligiøsitet og religiøsitet utenfor de institusjonelle rammene, er tema for en reportasjeserie i Aftenposten i sommer. Her slipper folk til som tror på healing, håndanalyse og reinkarnasjon. Forfatteren Margit Sandemo tror hun har levd 70 liv tidligere, og opplever først nå at det er mulig å snakke om dette.

Avisa har søkt støtte i Pål Ketil Bodvar, som er forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) og som har laget en rapport om fenomenet religiøs pendling. Han viser at en av fem av dem som baler med religiøse forestillinger som ikke er forenlig med kristen tro, tidligere har vært aktive i kirken. 15 prosent av medlemmene i Den norske kirke tror også på fenomener som ikke hører hjemme i Bibelen. Mange har imidlertid forlatt kirken og funnet en plass i andre trossamfunn eller utenfor. Men mange av dem vil ikke gi slipp på kirketilhørigheten. Så mens kristne fenomener som troen på et liv etter døden, helvete og troen på en personlig gud svekkes innenfor kirken rammer, blomstrer troen på engler, åndelige krefter og klarsyn. Tida for Märtha Louise og Snåsamannen er kommet.

Dette mangfold i trosforhold må ha noe med svekkelsen av kirkens autoritet å gjøre. Rett nok prøver regjeringen å holde mangfoldet på plass innenfor det de kaller en «folkekirke». Det skal være en institusjon som er mest mulig åpen for alle avskygninger av religiøs tro. Den skal være for alle, også for dem som tror på andre guder enn den protestantiske. Som statsminister Jens Stoltenberg formulerte det i forbindelse med minnemarkeringene etter 22. juli 2011: «Den norske kirke var den folkekirke som vi ønsker den skal være.» Den « ( … ) har gitt plass for mennesker som tilhører andre trossamfunn». Slik den skildres og omtales i offentlige dokumenter og politiske taler skal den være samlende, teologisk og dogmatisk selvutslettende, og spille en rolle ved de store nasjonale anledninger, samtidig som den tilbyr borgerne ritualer ved de store overganger i livet.

Slik ønsker altså regjeringen, med støtte fra deler av opposisjonen, å opprettholde en institusjon som tida åpenbart har løpt fra. Både inderligheten og intensiteten i troforholdene er åpenbart større utenfor enn innenfor det statsstøttede religionsvesenet med statsråd Rigmor Aasrud som en fjern yppersteprest. Men først og fremst representerer de alternative retningene et mangfold av retninger og trosforhold som vi knapt har hatt siden kristendommen ble innført her i landet, da irske og engelske prelater måtte overbevise gjenstridige trøndere og gudbrandsdøler om at deres guder ikke strakk til mot den kristne Gud. Slik sett åpner dagens alternative tilnærminger til livets ytterste spørsmål for en livlig filosofisk debatt. Våre nye landsmenn med andre religiøse forestillinger enn dem som er knyttet til den evangelisk lutherske tro, bidrar til dette mangfoldet. Det samme gjør selvsagt de som ikke har noen tro, men som likevel lar sin røst høre, slike som Jens Brun Pedersen i Human-Etisk Forbund og professor Kristian Gundersen.

Situasjonen minner meg om den som beskrives av Peter Brown i en omtale nylig i New York Review of Books om tre nye bøker om religiøse forhold i Midtøsten og Nord-Afrika i seinantikken. De monoteistiske religionene - altså religioner med bare én gud, og som ble skapt og utviklet på denne tida - begynte å befeste sin posisjon mellom år 300 og 700. Dette var før vi fikk en dominerende kirke som satte klare rammer for trosforholdene, og før islam hadde funnet sin organiserte form i tida etter Muhammeds død i 732. Det var nok ei tid for krig og erobring både på den arabiske halvøya og i Israel og Jerusalem, og så langt øst som til Iran der zoroastrismen i gammel form ennå eksisterte, men det var også ei tid for diskusjon og åndelig konfrontasjon.

Ifølge Brown har det vært en utbredt forestilling her i vest om at de kristne i Syria, Mesopotamia og Egypt var brakt til taushet med den muslimske erobringen etter 730. Men slik var det ikke. Erobringene og møtet mellom religionene førte til en livlig debatt. Blant muslimene startet det allerede da Muhammed gikk mot Mekka og møtte og etter hvert undertrykte flerguderiet der. Ifølge Brown ønsket representantene for de enkelte religionene å overbevise om egen religions overlegenhet ved å delta ivrig i debattene om de andre gruppenes religion. «Det må ha vært lag på lag (…) av enkle argumenter, diskusjoner og debatter ( … )», siterer han.

Kirkene, som raskt ble maktutøvere både verdslig og teologisk, ble en tvangstrøye på denne friheten til å diskutere verdier og trosforhold. Tusenvis av debattglade mennesker ble dømt som kjettere, og sendt i døden, både i den kristne kirke og innenfor islam.

Når regjeringen tviholder på statskirken, rett nok i form av en diffus avglans kalt folkekirke, som skal forvalte noe den kaller «den kristne og humanistiske arv», bygger det på ikke bare en illusjon, men også på en manglende forståelse av det som lever av religiøse forestillinger i vårt land i dag. I stedet for å la de hundre blomster blomstre og helst visne i møte med rasjonalisme og gode argumenter, henger politikerne igjen i reaksjonære forestillinger om en samlet kirke med en klar og entydig teologi i statens tjeneste.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.