DEMOKRATISK: Når det oppstår et kirkeasyl er det dermed ikke kirken som innstifter det, men et lokalsamfunn. Det er derfor nyttigere å se på kirkeasylet som en demokratisk ordning heller enn en kirkelig, skriver artikkelforfatteren om Sylvi Listhaugs kritikk av kirkeasylordningen. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
DEMOKRATISK: Når det oppstår et kirkeasyl er det dermed ikke kirken som innstifter det, men et lokalsamfunn. Det er derfor nyttigere å se på kirkeasylet som en demokratisk ordning heller enn en kirkelig, skriver artikkelforfatteren om Sylvi Listhaugs kritikk av kirkeasylordningen. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB ScanpixVis mer

Kirkeasyl:

Kirkeasyl er demokrati og kulturarv

Å bryte med kirken som plattform for motstand fra folket mot statsapparatet, er et brudd på den norske kristen-humanistiske kulturarven.

Meninger

Med en knust rute og to debatter på NRK, er kirkeasylspørsmålet nok en gang på dagsorden. Senest har justisminister Sylvi Listhaug problematisert ordningen ved å si at kirken ikke kan sette seg over norsk lov. Men her gjør ministeren to feil.

Først av alt er det ikke et er ikke kirken, men folket som i realiteten bestemmer et kirkeasyl. Det gjør det ikke bare til en sikkerhetsventil i det norske asylsystemet, men gir det en funksjon i det norske demokratiet.

I neste ledd kan vi være uenig i mye av hva som utgjør Norges kristen-humanistiske kulturarv, men om noe hører hjemme under denne betegnelsen, så er det kirkeasylet.

Når man har kjempet så hardt for å komme til makten som Sylvi har, er det antakelig vondt å måtte dele på det. Men det er altså slik at demokrati i liten grad handler om å vinne et valg én gang i skuddåret. Politikere skal i et demokrati utøver sin makt under kritikk og motstand fra dem som egentlig sitter på makten – folket.

Kirken i Norge er en folkekirke, med menigheter spredt over hele landet. Disse er i liten grad sentralstyrt, men tilhører sine lokalsamfunn – også udøpte. Kirken sentralt legger seg ikke opp i kirkeasylordningen. Det er menighetene alene som avgjør dette.

Når det oppstår et kirkeasyl er det dermed ikke kirken som innstifter det, men et lokalsamfunn. Det er derfor nyttigere å se på kirkeasylet som en demokratisk ordning heller enn en kirkelig. Kirkeasyl er en demokratisk sikkerhetsventil for lokalsamfunnene i møte med det sentrale statsapparatet.

En stat er mer demokratisk i den grad den åpner for at lokalsamfunn kan utøve maktmotstand dersom de opplever sentralmakten begår en feil. Å avvikle denne muligheten vil redusere Norges demokratiske kapasitet.

At dette foregår i akkurat en kirke er da mer interessant, men dette handler nok om vår spesifikke kulturarv, og det faktum at vi har en folkekirke.

I møte med et økende kulturelt-etnisk mangfold i Norge, har det blitt viktig for mange å definere hva det vil si å være norsk. Et av de hyppigst tilbakevendende svarene, er vår kristne- eller kristen-humanistiske kulturarv. Også Listhaug og Frp har uttalt dette.

I utgangspunktet er kristen-humanisme en underlig sammenstilling. Opphavet til formuleringen var Hernes’ skolereformer på 90-tallet. Her handlet det om et kompromiss mellom 1900-tallets store verdistrid, mellom kristne og sekulærhumanister.

I dag fremstilles dette imidlertid som en enhetlig kulturarv. Inn på 2000-tallet ser vi formuleringen brukes inn i en ny verdikonflikt – møtet med de nye religionene og verdisettene. Det som skulle til for å forene oss, var en pakistansk familie som feiret Id.

Det er gode grunner til å mene at ‘kristen-humanistisk’ i dag ikke sier så mye om hvem vi er, men heller hvem vi ikke er – og hvem som ikke er oss. Samtidig inviterer den oss til å definere hva denne arven så består i. Her er vi fort på vei rett tilbake til verdikonflikten på 1900-tallet, men jeg vil påstå at ett moment vi ikke kommer oss rundt er kirkeasylet som del av denne.

Kirkeasylet er i dagens utforming et nokså særegen norsk fenomen – de færreste av våre naboland har noe som ligner. Det kom ut av det norske folks vilje til å være der for sine neste. Det er humanistisk, i form av at det setter mennesket over systemet, og det forutsetter den folkekirkemodellen vi har utviklet i Norge. Videre handler det om en bruk av kirkerommet til motstand, noe det norske folk har lang tradisjon for, særlig under krigen, men også ved andre anledninger. Staten har også respekterte og anerkjente kirkens hellighet og rolle i samfunnet, og latt den fortsette som motstandsarena.

Det å bryte med kirken som plattform for motstand fra folket mot statsapparatet, er et brudd på den norske kristen-humanistiske kulturarv. Tar Frp på alvor at den norske kulturarv er noe vi skal verne om, så er kirkeasylet dermed det første de skal la være i fred.

Sist men ikke minst gir kirkeasyl et samfunn med flere stemmer. Frp er også et liberalistisk parti, og liberalismen inviterer til flere aktører fra sivilsamfunnet på viktige felt – også når det går ut over dem selv. Jeg håper liberalister i Frp kan se verdien av å ivareta motstemmer også på dette feltet.

Å ivareta ordningen gjør samfunnet mer fleksibelt, mindre kaldt og ensidig styrt. Mer tilrettelagt for ulike måter å leve livet på – mer liberalistisk. Det er et sunnhetstegn på vegne av samfunnet at vi tåler en slik ordning.

Så har fremdeles Listhaug rett i at dette risikerer å undergrave asylinstituttet. Samtidig vil det å gå bort fra ordningen – eller å vanne den ut – innebære at Listhaug ikke lar seg utøve mandatet hun har fått fra det norske folk. Hun er satt til å forvalte folkets vilje, ikke undergrave det. Kirkeasyl er et uttrykk for nettopp denne viljen.