Kirkeby og Munch

Kunstnere framhever ofte andre sider hos Edvard Munch, enn det som gjør ham til en selvskreven i kunsthistorien . De legger mindre vekt på symbolismen i Livsfrisen, og setter sterkere fokus på den seinere delen av livsverket.

Man så dette i utstillingen «Munch og etter Munch» i 1996, og så ulike kunstnere som Jim Dine, Jannis Kounellis og Oslo-aktuelle R.B. Kitaj har snakket om det. Nå skriver Per Kirkeby seg engasjert inn i samme tema. Den danske kunstneren - som i år fyller 60 og skal feires med utstillinger i flere land - gir ut sitt lille skrift på Bløndals forlag, og formulerer seg med innlevende tyngde i det beskjedne formatet.

  • Kirkeby er - i likhet med den fem år eldre Kitaj - opptatt av hva som skjer med en maler som «går ind i perioden efter Lebenswende». For begge er selvsagt dette også et spørsmål om identifikasjon, skapt av det vendepunkt som egen alder konfronterer dem med. Kitaj sa nylig i et intervju her i avisa at Munch næret hans egen drøm om en «old-age style», og Kirkeby skriver betatt om reglene som blir tilsidesatt i «senværket».
  • Noe av styrken hos den skriveføre Kirkeby ligger jo nettopp i det at tekstene om andre kolleger også handler om ham selv - uten at han blir pompøs. Det gjelder også denne boka, selv om den er skrevet fra en privilegert posisjon. Forfatteren har hatt adgang, med sakkyndig bistand, til Munch-museets magasin, og dermed noen av kunstnerens minst kjente arbeider. At flere av dem i det hele tatt fins, skyldes for øvrig konservatorers tålmodige Sisyfos-arbeid med lerreter som hadde hengt for vær og vind i hagen på Ekely.
  • Kirkeby skriver seg nært inn på, og reflekterer med lange tankesprang til andre kunstnere over Munchs bilder. Han legger vekt på det uttrykksmessig direkte, som ofte - men langt fra alltid - løsriver seg fra et motivmessig grunnlag. Det fins motiver som ikke kan tømmes for innhold, og den tidlige Livsfrisens åpne sårflater blir aldri helt leget. Smertesporene erindrer seg organisk som vevet på gamle arr, og slike plagsomme minner fortsetter å besmitte palettens friske farger.
  • «Diagnosen» kommer fra en kunstner som selv kjenner på symptomer underveis inn i livets «anden halvleg». Likevel slår det ingen sentimental biklang av klagesang inn i ordene. Kirkeby konstaterer at livet og kunsten har sine faser, og i likhet med Kitaj kan han se eksemplet fra den seine Munch som mer enn et memento om at malerlivet skal ta slutt.