REFERANSEPUNKT: Kirkene spiller en langt større rolle i landet vårt enn som forsamlingslokaler for Norges største trossamfunn, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Hasvik kirke i Finnmark. Foto: KAs kirkebyggdatabase
REFERANSEPUNKT: Kirkene spiller en langt større rolle i landet vårt enn som forsamlingslokaler for Norges største trossamfunn, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Hasvik kirke i Finnmark. Foto: KAs kirkebyggdatabaseVis mer

Debatt: Lov om tros- og livssynssamfunn

Kirkebyggenes selvsagte plass

Kirkene er arkitektoniske referansepunkter i de norske landskap.

Meninger

Forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn er ute på høring. Den kommende loven vil få store konsekvenser for ivaretakelsen av kirkebyggene som kulturminner.

Kirkene spiller en langt større rolle i landet vårt enn som forsamlingslokaler for Norges største trossamfunn. Over alt hvor det bor folk i vårt langstrakte land stikker det opp et kirkespir. Kirkene er arkitektoniske referansepunkter i de norske landskap. De framstår som langt mer bestandige og tidløse enn det meste av det som omgir oss. De er en del av veven som gir steder identitet. Plasseringen ved bytorget, fjorden eller bygdesenteret er ikke tilfeldig. Kirken var navet i lokalmiljøet og er fremdeles et sentralt element i formingen av norske steder og selvforståelse. De er med på å gjøre et sted til et sted, forskjellig fra alle andre steder.

FAGDIREKTØR: Oddbjørn Sørmoen.
FAGDIREKTØR: Oddbjørn Sørmoen. Vis mer

I de gamle kirkebyggene ligger lokalsamfunnenes innsats og omtanke ofte gjennom mange hundre år. Det var den dansk-norske staten som innførte den evangelisk lutherske tro i Norge, og staten styrte og preget kirken og det meste av det som fulgte med dens virksomhet i de påfølgende nesten 500 år.

Kirkene var statens landsdekkende infrastruktur. I disse ligger derfor ikke bare trossamfunnets, men hele det norske samfunns historie. Gjennom denne kirken og dens prester utøvde staten sin makt, sine gjerninger og tjenester. Det var gjennom kirkens tjenestemenn at folk lærte å lese og skrive. Konfirmasjonen var bokstavelig talt porten til voksenlivet, som hadde følger for mulighet til å stifte familie, vitne i retten, bli utkalt til militærtjeneste osv. Kirkebyggene var langt mer enn gudstjenestesteder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kirker ble i perioder brukt som utstyrsmagasiner, såkalte telthus, for hæren; eksersisen foregikk utenfor kirkegårdsmuren. Kirkene ble brukt som offentlige møtesteder. Det var i kirkene at man valgte representanter til Eidsvoll i 1814, fordi kirkebyggene var det offentliges tilstedeværelse over hele landet.

Norge er under endring. Mange steder bygges nå om til effektive «ikke-steder», som antropologen Marc Augé kaller dem, der ingen gidder å stoppe med mindre de skal tanke opp bilen eller handle dagligvarer. Ronny Spaans ferske bok «Kjøpesenterlandet, planlaus norsk stadutvikling», beskriver det samme.

Kirkebyggene derimot, bidrar sterkt til de norske «steders ånd», «genius loci» som professor Christian Norberg-Schulz kaller det, det som gjør et sted til et sted der vi ønsker å være og ikke bare et upersonlig rom vi beveger oss gjennom. De formidler verdier utover den kortsiktige kroneverdien. De er kontante påminnelser om eksistensielle, immaterielle verdier.

På mange områder blir landet vårt stadig mer mangfoldig. Norge er ikke lenger homogent, verken hva gjelder livsoppfatning, tro eller mangel på tro. Like fullt har kirkebyggene en selvsagt plass ikke bare i vår historie, men også i vår egen tids omgivelser, hverdag og livsløp.

Da sunnimuslimen Sadiq Kahn i fjor ble innsatt som ordfører i London, valgte han Southwark Cathedral som sted for begivenheten. Han ville markere at han var ordfører for hele London. Den anglikanske katedralen var identitetsmarkøren som uttrykte nettopp dette. Han hadde selv vokst opp i bydelen på sørsiden av Themsen og visste godt hvor mye den historiske forankringen og arkitekturen betyr for byens innbyggere.

Dette kan virke overraskende for mange nordmenn, som er vant til å tenke i atskilte sektorer. Kirkebyggene er naturligvis bygget for utøvelse av tro, men de er like mye resultat av de lokale fellesskaps innsats og omsorg for bygg og sted. Slik har det vært siden Mostertinget i 1024, da ansvaret for kirkebyggene ble lagt på lokalsamfunnet. Dette har skapt nærhet og engasjement, uavhengig av den enkelte borgers forhold til kirkens kjernebudskap.

Det er naturlig at Den norske kirke i vår moderne tid blir selvstendig fra Den norske stat. Like naturlig er det at det store fellesskapet også i årene framover bidrar til at mange av de norske kirkebyggene forblir deler av norske steder og landskap. Uten dem er det umulig å forstå norsk historie og stedsutvikling.

Et Norge i endring betyr også at folk flytter på seg og at steder forandres. Kommunestørrelser endres og administrasjon effektiviseres, men vårt land vil også i framtida bestå av steder der folk bor, der de føler de hører til og ønsker å leve sine liv. Folk har fremdeles tilhørighet til de enkelte steder. Ingen ønsker å flytte til eller besøke «ikke-steder». I den fysiske og historiske veven som disse stedene omgir seg med, har også kirkebyggene og kirkegårdene sin selvsagte plass.

Offentlig økonomisk administrasjon må tenke i sektorer og «siloer», men omgivelsene som oppleves og livet som leves rundt om i hele vårt land utgjør et sammenhengende hele. Kirkebyggenes framtid lar seg derfor ikke begrenses til en diskusjon om trossamfunn. Sektoriseringen som dytter en hel nasjons kulturarv inn i en boks for et trossamfunn, er ikke bare sterkt begrensende, men også ødeleggende.

I de prosessene med effektivisering av det norske samfunnet, som på mange områder kan være riktig og viktig, er det viktig å ikke rive opp denne veven av identitet, tilhørighet og engasjement som knytter seg til kirkebyggene, kirkestedene og kirkegårdene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook