Kirkegårdstanker

Inghill Johansen har skrevet en rar, liten bok om våre bestrebelser på å bringe liv og død i overensstemmelse med hverandre.

«Klage» er Inghill Johansens tredje bok, smal og kortfattet som de to første, og med en fortellerholdning som ikke alltid er like lett å bli klok på. Boka er bygd opp av tekstfragmenter av ulikt slag, der alle har sin tilknytning til én og samme kirkegård.

Døden er et hovedtema, og som rimelig kan være er boka på ett plan dødsens alvorlig. Gjennom ulike fortellerstemmer griper forfatteren fatt i hvordan folk forholder seg til døden, sin egen og andres, og hvilke tanker de gjør seg om hva som skjer etter at de har forlatt denne verden.

Orden på livet

Tilsynelatende er ikke angsten for døden hovedsaken. Det er noe uhyre konkret og praktisk ved den måten Johansen lar sine personer tenke over livet etter døden på. Hvordan ens døde legeme vil bli plassert i kista. Hvor gravstedet skal ligge. Hvordan det skal se ut. Det hele synes å være styrt av et ønske om en slags samsvarighet.

Går man teksten nærmere etter i sømmene, viser det seg nemlig at den i like høy grad som døden handler om å få orden på livet, om å tilkjempe seg en form for verdighet. Det skal være orden på tingene, og det er som om denne ordenssansen søkes transformert til det som skjer med en etter døden. Det er tale om en form for korrespondanse, en organisk overgang fra liv til død, der forestillingen om en verdig død og et verdig minnesmerke gir verdi til og forsoner en både med død og liv.

Sammenheng

Flere av fragmentene har form av henvendelser til prest og kirkegårdsmyndigheter vedrørende disse forhold. I tillegg består teksten av prestens dagboknotater og graverens talemålsbaserte beretning. Disse tre hovedkomponentene er elegant skrudd sammen, og etter hvert avsløres en sammenheng mellom dem som ikke er åpenbar i starten.

På hvert sitt vis strever også presten og graveren med det samme som de andre, det vil si å skape orden i sine liv, i tillegg til at de i kraft av sin profesjon nettopp er satt til å bestyre den orden som omfatter både liv og død - og sammenhengen mellom disse to. Men mens de klagendes tekster er formidlet med innlevelse og uimotsagt alvor, er holdningen delvis en annen i prestens og graverens tekster.