Kirkemakt i et røkelsesfylt rom?

Presteklubben Velferden har eksistert i nesten hundre år. Medlemmene er konservative teologer, og de har alltid vært menn.

Den norske kirke styres av mange formelle organer, statlige og internkirkelige. Finnes det bak dette mangfoldet en enhetlig gruppe uformelle makthavere som trekker i trådene? Det er en lang kritisk tradisjon for å snakke om mannsgrupper i røykfylte rom som de virkelige beslutningstakere. Kan en vri på dette i kirkelig sammenheng og påstå at Den norske kirke reelt styres fra et røkelsesfylt rom? Det er interessant å vite noe om dette nå foran en ny statskirkedebatt. Jeg har vel ikke kommet til bunns i saken. Men i forbindelse med boka Dype, stille, sterke, milde. Religiøs makt i dagens Norge intervjuet jeg ti sentrale norske kirkeledere og politikere med interesse for religionspolitikk.

Våren 2000 gikk det en heftig diskusjon i Aftenposten om en teologklubb med det pussige navnet Velferden. Den våkne kirkejournalisten Kurt-Jonny Olsen hadde fanget opp at det hadde eksistert en slik klubb siden 1908, og at påfallende mange av Velferdens medlemmer hadde blitt biskoper. Foreningen har vært anonym i offentligheten, men ikke helt ukjent. Biskop Dagfinn Hauge skrev en historikk til Velferdens 75-årsjubileum i 1983. Da Aftenposten omtalte Velferden vinteren 2000, var likevel foreningen ukjent også for enkelte professorer ved Menighetsfakultetet, selv om mange av de toneangivende medlemmene har vært blant MFs lærere.

Velferden ble stiftet i 1908 som en reaksjon på liberal teologi. Klubben har holdt møter åtte ganger årlig hjemme hos medlemmene, med foredrag av verten, felles måltid og samtale rundt bordet. I mange år hørte øl og sigarer med, dog ikke øl over to prosent, går det fram av Hauges krønike. Dette har vært en selvsupplerende mannsklubb med maksimum 12 medlemmer til enhver tid. I sin levetid har Velferden hatt 60 medlemmer. 22 av disse har vært biskoper, alle ganske konservative. Omtrent alle ble medlemmer av Velferden før de ble biskoper. I dag har 5 av 11 biskoper fartstid fra Velferden, nemlig Skjevesland, Baasland, Hagesæther, Larsen og Kvarme. Sistnevnte er også medlem i dag.

Mye av debatten i Aftenposten handlet om hvor aktiv denne klubben har vært når det gjelder å få sine folk opp på bispestoler. Inntrykket av møtenes betydning varierer. «Her drives det ingen påvirkning av kirkepolitikken», sa lederen, MF-professor Torleiv Austad til Aftenposten. «I de snart 25 år jeg har vært med i foreningen, har aldri innblanding i bispevalg vært tema på noe møte», skrev han i et debattinnlegg. I motsatt retning kan en tolke biskop Hauge i jubileumsskriftet fra 1983: «I årenes løp kan det neppe ha dukket opp alvorlige kirkelige problemer som ikke har vært drøftet i Velferden». Og rektor og velferdsmedlem Halvor Nordhaug skrev våren 2000: «Selvsagt skjer det at vi, utenom samtalen om kveldens tema, snakker om aktuelle kandidater til kirkelige stillinger.»

I samtaler med nåværende og tidligere medlemmer av Velferden har jeg fått noe ulike bilder presentert. «Velferden hadde sin storhetstid i 50-åra», sier et medlem. Selv tror jeg Velferden spilte en kirkepolitisk rolle i mange år. Nå virker imidlertid foreningen så bredt sammensatt at den knapt kan fungere som strategisk organ. Derimot er det ikke tvil om at foreningen fremdeles danner «et kommunikasjonsgrunnlag», som et medlem uttrykte det. Sosiologisk sett er det minst like interessant hvilke kategorier mennesker som har sittet i Velferden som akkurat hvor direkte de har hatt Velferden som maktbasis. I snart hundre år har det handlet om konservative teologer, nesten alle med tilknytning til Menighetsfakultetet. Alle har vært menn, og de har rekruttert sine egne medlemmer. Nærmere kommer vi ikke en apostolisk suksesjon i Norge etter reformasjonen.

To av Velferdens medlemmer i dag er utdannet ved Universitetets teologiske fakultet, men fremdeles er tilknytningen sterkest til MF. Intervjuene mine etterlater imidlertid et generelt inntrykk av at fakultetsgrensene ikke er så skarpe som tidligere. Jeg har fått kjennskap til noen uformelle samtalegrupper som tar opp aktuelle kirkelige spørsmål. De er Oslo-basert, og flere av gruppene følger generasjonsgrenser mer enn institusjonsgrenser. Det eksisterer en gruppe menn litt oppe i 50-åra. Der kan sentrale folk i kirkerådet snakke med akademikere og ledere for diakoniutdanninger. Så er det en gruppe med både kvinner og menn rundt de 40, som også har i sin midte mennesker med sentrale kirkelige verv, samt deltakere fra både MF og Det teologiske fakultet. Slike grupper kan tjene som steder for å prøve ut standpunkter. «Vennskap og kjennskap betyr noe her som andre steder. Mye er knyttet til felles studietid», sier en velinformert journalist. «Meningsdannelsen og utviklingen av mer langsiktige strategier skjer i uformelle fora», sier en kirkeleder. «I perioder der det blåser friskt omkring kirkelige stridsspørsmål har en behov for å se litt lenger». Den tid er forbi da høvdinger som Hallesby og Hope låste sine flokker gjennom å komme med dekreter. Nå prøves synspunkter ut fortrolig før de signaliseres offentlig.

Ingen av de nevnte gruppene har nære kontakter med det politiske liv. Hva så med uformelle kontakter mellom kirkeledere og sentrale politikere? Flere jeg har snakket med, nevner at det finnes uformelle grupper av kirkeledere som er rettet inn mot Kristelig folkeparti. «Du har noen guttegrupper med sentrale KrF-ere og med andre kristne ledere med forankring i kristelige organisasjoner og rådsstrukturen i kirken. De er klare maktsentra», sier en kirkeleder. Kjell Magne Bondevik møter blant annet Oddbjørn Evenshaug, tidligere leder for Kirkerådet, og Gunnar Prestegård, mangeårig sterk leder i Indremisjonen. Samtidig mener flere jeg har snakket med at koblingen mellom kirkeledelse og KrF slett ikke er så tett som mange tror, ikke minst i Arbeiderpartiet. «Jeg blir betraktet som KrF-er blant Aps kirkepolitikere, selv om jeg har prøvd å fortelle dem at jeg har stemt SV i tredve år», forteller en kirkeleder.

Tidligere har det vært nær kommunikasjon mellom de kristelige organisasjonene og KrF. Men de kristelige organisasjonene er svekket, og kontakten med KrF mindre tett enn før. Når det gjelder Arbeiderpartiets kirkepolitikk, engasjerer den ikke så mange i partiets ledelse, hevder noen kirkeledere. «Mye venstrehåndsarbeid der», sier en. Andre, særlig de med tilknytning til partiet selv, mener tvert om at Ap er et av få partier med en gjennomtenkt kirkepolitikk, som sterke tilhengere av en åpen statskirke. To grupper gir religionspolitiske råd til Ap. Den ene har frikirkelige innslag, og ble etablert på initiativ av Marit Nybakk da hun satt i kirkekomiteen på Stortinget på 1990-tallet. En mer formell kirkepolitisk gruppe ble etablert da Ap kom i opposisjon i 1997. Grete Knudsen, som da satt i kirkekomiteen, startet denne gruppa. Hun fikk med seg blant annet professorene Jacob Jervell og Dag Thorkildsen, begge med Ap-tilknytning og tilknytning til Det teologiske fakultet. Denne gruppa møtes tre ganger i halvåret, og her inviteres sentrale kirkeledere og Ap-politikere fra tid til annen.

Finner vi da én sentral uformell ledergruppe i statskirken? Hovedsvaret er nei. Den norske kirke har ikke ett maktsentrum, men flere. Statsvitenskapen har til tider vært så rebelsk mot sitt faglige opphav statsretten at faget har undervurdert de formelle føringenes betydning i makt og styring. Også i kirkestyret er mye makt nedfelt i formelle organer. Og kirken er virkelig et maktkonglomerat, med sentrale maktsentra som stortingskomiteen, regjeringen, kirkeavdelingen i departementet, kirkemøtet, kirkerådet og dets sekretariat, Mellomkirkelig råd, biskopene, bispemøtet, Kirkens arbeidsgiverorganisasjon og presteforeningen. Tidvis snakker selvsagt kirkemennesker med makt sammen på tvers av formelle organer. Men i mine samtaler med kirkeledere har jeg også hørt hevdet at folk snakker for lite sammen på toppen i Den norske kirke, og at litt mer talentfull samsnakking for eksempel ville gjort de kirkelige homofilidebattene atskillig roligere.