GLISSENT: Slik kan en gudtjeneste se ut i Den norske kirke. Uteblir de besøkende fordi kirken lider av hukommelsestap? 

Illustrasjonsfoto: Truls Brekke
GLISSENT: Slik kan en gudtjeneste se ut i Den norske kirke. Uteblir de besøkende fordi kirken lider av hukommelsestap? Illustrasjonsfoto: Truls BrekkeVis mer

- Kirken har glemt sin egen historie

Det hevder forfatter og prest Karl Gervin i sin nye bok.

||| BOK: «For snart vil det blive aapenbart at saaledes vender mange Sind tilbake til Kirken, som nu var borte. Skal Kirken sanke dem ind igjen, maa man søge dem der de er.» Sitatet er hentet fra en tale Bjørnstjerne Bjørnson holdt om Olav den hellige, i den hensikt å få Kirken til igjen å innlemme helgene og dermed også kirkegjengerne. Det betyr at allerede for hundre år siden var Den norske kirke i krise. Krisen er langt mer presserende i dag, da de fleste knapt nok oppsøker den i høytidene, slik som nå i påsken.

Er årsaken at moderne mennesker mentalt sett har blitt for avanserte til å kunne tro på en Gud og en gudesønn, en jomfrufødsel, på engelen Gabriel? Nei, sier seniorprest i Domkirken, Karl Gervin. I sin siste bok «Har kirken mistet sin hukommelse?» påpeker han tvert imot at nyreligiøsiteten viser at det i høyeste grad eksisterer en moderne tro. Det er bare det at Den norske kirke vegrer seg for å gå den i møte. «Vi er i ferd med å få en spiritualitet som utvikler seg uavhengig av kirken, en religion uten kristendom», slår Gervin fast. Dette til tross for at mange elementer i nyreligiøsiteten — engler, mystikk, meditasjon — har dype røtter i den kristne tradisjon. Om bare Den norske kirke hadde klart å huske det. Eller viktigere — våget å huske det.

Gervin stiller en alvorlig diagnose på den kirken han selv tilhører. Han beskriver det nærmest som en sykdomstilstand, et hukommelsestap. Et hukommelsestap som har sitt utspring i reformasjonen. Den gang var også kirken i krise. Men som kirken ifølge Gervin i dag er blitt for fattig, led kirken den gang av at den var for rik. Helgendyrkelsen og relikviekulten nådde et toppunkt med Kurfyrst Fredrik av Sachsens som hadde samlet verdens største relikviesamling — 17 443 stykker — inklusive englefjær, hår fra Kristi skjegg og 204 ben fra mennesker som var uskyldig massakrert.

- Kirken har glemt sin egen historie

«Klesplagg, utsmykninger, sanger, bønner, orgler, lys og hele denne ytre prakt av synlige ting ... Ikke noe annet skal vi stille frem for oss enn selve Kristi ord ... for i dette ordet og overhodet ikke i noe annet er det messens kraft, egenart og hele dens grunnlag er å finne», skrev Martin Luther. Reformatoren Luther skrellet ned alt. Det var drastisk, men nødvendig. Tilbake sto Skriften: Ordet alene, formidlet gjennom strenge formaninger til mennesker så syndige at de bare kunne nå frelsen gjennom Guds nåde.

«Vi har fått en forenkling, der gudstjenestene har en tematisk fattigdom og rikelig med ord som stadig truer med å redusere dem til andakter», slår Gervin fast 500 år seinere. I boka gjennomgår han kapittelvis det vi har tapt — eller glemt — etter reformasjonen. Han beskriver en kirke så avmagret at den har mistet sin selvtillit. Og som usikkert prøver å vinne tilbake kirkegjengere ved å kutte alt som kan virke støtende. Blant annet protestantismens kjernepunkt, syndsbekjennelsen, som nå blir omformulert og flyttet.

Gervin er en langt skarpere kritiker av dagens norske kirke enn den stilistiske forsiktigheten og presise sakligheten tilsier. Og han avdekker dype konflikter, blant annet når han reflekterer over forslaget om å utelate ordet «Herre» i den nye høymesseliturgien. Han får sagt mye med den knappe kommentaren: «Antagelig er det et ønske om kjønnsinkluderende språk som ligger bak, men det gjør unektelig noe mer med gudsbilde enn å dempe det maskuline.»

Et nøkkelbegrep gjennom denne boka er «hellig», og det grunnleggende behovet mennesker har for å kunne utskille det hellige fra hverdagen. Gervin viser til at det er nevnt over fire hundre ganger i Bibelen — oftere enn ordet frelse — men at det er en utstrakt vegring mot å bruke ordet i dagens norske kirke. Kirkerommet er blitt et hvilket som helst annet lokale, skriver Gervin. De eneste gangene ordet hellig brukes, er når det gjelder Asylretten. Men da filmer massemediene like gjerne et kontor og et kjøkken. Hvorfor våger ikke Kirken å stole på sin egenart? spør han.

KARL GERVIN (F. 1941) er seniorprest ved Oslo Domkirke. Han
har magistergrad i idéhistorie og har forfattet tallrike artikler om by- og
kirkehistorie. Han har utgitt «Oslo Domkirke — Mennesker og miljøer i
500 år» (1998), «Det store bruddet — Reformasjonen i Norge (1999)» og
«Klostrene ved verdens ende» (2007).
KARL GERVIN (F. 1941) er seniorprest ved Oslo Domkirke. Han har magistergrad i idéhistorie og har forfattet tallrike artikler om by- og kirkehistorie. Han har utgitt «Oslo Domkirke — Mennesker og miljøer i 500 år» (1998), «Det store bruddet — Reformasjonen i Norge (1999)» og «Klostrene ved verdens ende» (2007). Vis mer

Gervin bruker Skriften mot de Skrifttro. Han justerer derved bildet av at fundamentalistene, som henviser til Ordet alene, står på trygg grunn. Gervin minner om at grunnlaget for Bibelen ble lagt for tre tusen år siden. Den ble nedskrevet i en tusenårs periode — like lang som fra runeskriften til Internett — etter muntlige overleveringer. Skriften er derved nært forbundet med tradisjonen, hevder Gervin. Som også minner om at Luther selv ikke var fundamentalist, men mente hele skrifter kunne utelates fra Bibelen. Han gikk blant annet til det drastiske skritt å kutte det annet bud, og dele opp det første.

Et hovedpoeng i boka er å vise at kirken står i fare for å miste fokus, fra å søke og tekke Gud, til å ville tekke menneskene. Og at den gjerne unngår betente emner. Som engler, et tema som blant annet med Märthas engleskole har blitt teologisk kinkig. Kirken snakker ugjerne om engler, og når de nevnes er det ofte nølende og usikkert, hevder Gervin. Også her viser han til at fokus er skiftet, fra å være Guds ofte strenge sendebud, til at de nyreligiøse i dag lokker med at engler gir velvære, glede, indre ro. Og også her har Gervin et av sine skarpe, men stilistisk forsiktige, utfall: «Englene hadde en sikker plass i de troendes forestillingsverden helt til ut på 1800-tallet. Da ble de av en eller annen grunn sentimentalisert og feminisert — kvinnelige lesere får ha meg unnskyldt — og ufarliggjort.»

MARTIN LUTHER (1483—1546) var tysk reformator og
teolog. Han ga støtet til reformasjonen da han 31. oktober 1517 utsendte
sine diskusjonsteser mot sider ved avlatspraksisen. Han ble i
1521 ble lyst fredløs, og regnes som grunnlegger av den evangelisklutherske
kirke — som mot hans vilje bærer hans navn.
MARTIN LUTHER (1483—1546) var tysk reformator og teolog. Han ga støtet til reformasjonen da han 31. oktober 1517 utsendte sine diskusjonsteser mot sider ved avlatspraksisen. Han ble i 1521 ble lyst fredløs, og regnes som grunnlegger av den evangelisklutherske kirke — som mot hans vilje bærer hans navn. Vis mer

Gervin har mange henvisninger til den katolske kirke, som har beholdt mye av den tradisjonen han etterlyser; liturgien, symbolene, røkelsen, knelingen, sakramentene, Mariatilbedelsen. Flere av hans prestekolleger har konvertert av årsaker beslektet med Gervins. Det spesielle og fruktbare med denne boka, og med Gervin selv, er at han viser at dette er ikke katolisisme. Dette er Skriften selv i tradisjonen lenge før seinmiddelalderen og bruddet.

For en ikke-troende er det fristende å si at Luther med sin strenge forenkling ga dødsstøtet ikke bare til Den norske kirke, men også til den kristne tro. Han slo barnet ut med badevannet, som det heter. Og at Gervins mange historiske fakta rundt den tilsynelatende tilfeldige tilblivelsen av Bibelen, ikke akkurat styrker bildet av at det er en hellig bok. Men det et noe med Gervins overbevisning og stil som delvis opphever problemstillingen.

Cathrine Krøger er bokanmelder i Dagbladet.
Cathrine Krøger er bokanmelder i Dagbladet. Vis mer

Jeg er fristet til å si at han selv formulerer — eller utstråler — den tilstedeværelsen av det hellige som han etterlyser i dagens norske kirke. Blant annet gjennom sin blanding av historisk saklighet og uredde direkthet: «Det kan kanskje være greit å si allerede her at jeg ikke har truffet en engel ansikt til ansikt, og jeg regner ikke med å se noen på min vei heller. Men jeg er jo sikker på at engler finnes.»

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 30. mars. Den ble opprinnelig trykket i seksjonen Ideer.