Kirken i storbyen

HAR KIRKEN LENGER en plass i storbyens liv? Er kirken et sted for de tomme benkerader, eller er den et sted hvor det fremdeles er plass for lengsel etter en himmel over våre liv? Er kirkens arbeid relevant i møte storbyens fattigdom og rikdom? Hvordan må vi alle nyorientere oss når kristen og annen tro og livsforståelse lever side om side i Oslo?

Den norske kirke er bærer av en viktig kulturarv. Gjennom tusen års historie har den fått sin norske særegenhet, men den har også formet vår kultur. Verken nå eller i fremtiden har den noe alternativ til å leve i dialog med samtiden.

Oslo er et sted hvor mennesker opplever meningsløshet og meningsfylde, rotløshet og tilhørighet, motløshet og livsmot. Ikke minst er den en lagdelt by, den mest lagdelte hovedstad i Norden. I en mangfoldig storby finnes også mangfoldigheten innen kirken. En mangfoldig storby fordrer en mangfoldig kirke. Å forstå storbyregionens kulturelle, sosiale og demografiske trender og tendenser er en helt sentral del av prosjektet «Gud i storby» som Oslo Bispedømmeråd har satt i gang.

STORBYREGIONEN OSLO er et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Folk flest tror på Gud. Å tro er å ha tanker og spørsmål knyttet til vår eksistens, til håp og kjærlighet, død og liv. Det er en livsinnstilling som bygger bro mellom mennesker på tvers av religiøs tilhørighet.Ved å være en arena for tros- og livsutøvelse er kirken en dialogpartner for mennesker med en annen religion. En slik dialog utfordrer kirken til å la den annens tro og innsikt få berike vår egen tro. Aktivt og solidarisk må vi samvirke med alle av god vilje slik at storbyen kan bli et godt sted å bo og arbeide.

Et slikt samvirke og en fruktbar dialog er også avhengig av at mennesker kjenner at deres egen identitet og tro blir ivaretatt. Dette krever et godt arbeid på lokalplan, og åpne og trygge menigheter. Livet i Oslo bispedømmes menigheter har i stor grad vært bestemt av den samfunnsutvikling som fant sted på 1950-tallet. Den kirkelige organisasjon på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå ble bygget opp på den forutsetning at kirkens medlemmer skulle ta ansvar og hadde tid til å ta det. Det vokste frem et stort og sterkt frivillig arbeid. I dag er vi et annet sted. Familiestrukturen er endret fordi arbeidslivet er annerledes. Det gjør en forandring for alt frivillig arbeid - også det som foregår i kirkelig regi. Religiøse og åndelige behov kommer til uttrykk på andre måter enn før.

OMTRENT HALVPARTEN AV husholdningene i Oslo er enpersonshusholdninger. Dette er en utvikling som forsterker seg. Det er ingen grunn til å tro at det blir endringer i denne tendensen..To grupper dominerer Oslobefolkningens alderssammensetning. Det ene er gruppen 20 til 30 år som gjerne er enslige studenter. Den andre gruppen er 50 + som gjerne selger sine hus og flytter til leilighet i byen. Livsfasene tydeliggjøres. En annen tendens er at familiefasen er kortere enn tidligere. Før familiefasen står utdannelse og leting etter partner(e) i sentrum. Etter familiefasen kommer gjerne en konsentrasjon om jobb, reising og dyrking av egne interesser. Dette er trender som utfordrer både kirkens forståelse av familien og de tradisjonelle kirkelige arbeidsformer.

En fjerdedel av Oslos befolkning flytter hvert år. Det er mange mennesker. Selv om mange av disse flytter innen samme bydel og enda flere innen Oslo kommune, er det en utfordring for kirke og menigheter. Medlemsskap i kirken er knyttet til bostedsadresse. I Oslo er det kort vei mellom kirkene. Et godt arbeid for familiens barn eller spennende gudstjenester kan komme til å utgjøre en større tilknytning enn den nye gateadressen. Det er derfor nødvendig å vurdere om kirkens tradisjonelle inndeling, med sokn og lokalmenigheter som grunnstruktur, er best egnet til å møte storbyens kulturelle, sosiale og demografiske trender.

OSLO ER IKKE bare en lagdelt by. Her finnes også psykisk og sosial nød. Slik Jesus selv var til stede hos mennesker for å helbrede og gi livshåp, må kirken være til stede gjennom diakoni og praktisk hjelp. Kirken tror på Guds hellige nærvær som et praktisk og synlig uttrykk. Dette må finne en form som svarer til de behov som finnes i storbyen. Kanskje kunne menighetenes diakonale arbeid skje i samspill med Kirkens Bymisjon og diakonale institusjoner som Diakonhjemmet og Lovisenberg. De har spesialkompetanse, menighetene har en generell kompetanse og uvurdelig lokalkjennskap. Det diakonale arbeidet i Oslo i dag er fragmentert uten overordnede og samlende mål og vi må derfor forsøke å finne svar på hvordan den kirkelige omsorgen skal framtre, nå og framover.

Det er nødvendig å vurdere kirkens gudstjenesteformer og bruk av kirkerommet. Men vi tror det også er nødvendig å se utover denne tradisjonelle rammen for kirkelig virksomhet. Oslo bispedømme har nylig etablert et samarbeid med sentrale aktører i næringslivet. Fra begge hold er det vokst frem et ønske om prester som kan være samtalepartnere for ansatte, og delta i bedriftenes dialog om etiske spørsmål. Kirkens lojalitet ligger hos det enkelte menneske. Å være bedriftsprest er å holde fram rollen som samtalepartner og først og fremst være et menneske som lytter.

VI TROR AT kirken i Oslo må lete etter nye hellige tider og steder. Det er ikke lenger slik at gudstjenesten søndag klokken elleve for alle er det naturlige sted og den naturlige tid for gudstdyrkelse. På Karl Johan finnes allerede Domkirken som et egnet gatekapell. Kanskje burde det være et på Aker brygge, på Bryn-senteret eller på Sandvika storsenter. På steder der mennesker ferdes og arbeider burde det være mulig å gå innom et stille sted, tenne et lys, be en bønn - kanskje særlig for mennesker som har sin tro, men som velger å bruke søndagene til andre aktiviteter enn å gå i kirken. Når kirkene, særlig i sentrum, ligger så tett som de gjør, må det også være mulig å tenke seg at de kan ha gudstjenester på ulike tider og med ulik liturgisk profil. Kanskje kunne f.eks en av kirkene vært en spesiell ungdomskirke. I tillegg til dette må vi eksperimentere med ulike typer gate-, brygge- og arbeidsstedskapeller.

Ofte oppleves det slik at det ikke er samsvar mellom det kirken ønsker å være og slik den framtrer og oppfattes av storbyborgernes liv og på byens torg. Kirken skal gi mennesker håp og livsmot, og bidra til at Oslo og alle lokalmiljøene i bispedømmet vårt blir gode steder å bo og arbeide. Derfor må kirken være lydhør for hvordan den blir oppfattet og opplevd. Kirken ønsker å forkynne en Gud som tilgir og som er nåde. Det er verdier som må reflekteres i kirkens liv. Kirken må både stille selvkritiske spørsmål om hvordan den lever og oppfattes, og om hvordan tilgivelsens og nådens budskap kan formuleres og formidles i vår tid.