SKEIV KJÆRLIGHET: Også i kirken finnes det stemmer som slår et slag for et mer humant syn på skeiv kjærlighet. Men de er så altfor få, skriver artikkelforfatteren. Her fra årets Pride-festival i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
SKEIV KJÆRLIGHET: Også i kirken finnes det stemmer som slår et slag for et mer humant syn på skeiv kjærlighet. Men de er så altfor få, skriver artikkelforfatteren. Her fra årets Pride-festival i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB ScanpixVis mer

Skeiv kjærlighet:

Kirken må ta et oppgjør med homohatet i kristne miljøer

Tro kan flytte fjell, men hvem flytter troen?

Meninger

Hvis kirken mener alvor med å være en kirke for alle, må den ta et oppgjør mot homohatet som preger mange kristne miljøer. Det holder ikke å toe sine hender og lene seg tilbake på sitt eget ekteskapsvedtak.

Kirken har heldigvis kommet på bedre tanker enn å predike død og evig fortapelse over mennesker som elsker noen av samme kjønn. Dessverre finnes det nok av mørke krefter som bak lukkede bedehusdører fordømmer homofil praksis, likekjønnet ekteskap og mener at familien er forbeholdt heterofile par. For å bekjempe dette må vi ta debatten på kristendommens egne premisser. Kirken må selv ta et oppgjør med homohatet i mange kristne miljøer.

Vi har alle lest fra dem: Godt voksne, kristne, hvite menn, gjerne bosatt i en sjarmerende liten bygd langs kysten på Sørvestlandet eller i Nord-Norge. De har til felles at de er sterkt engasjert i eller leder et reaksjonært kristent miljø. I avisspaltene og menighetsbladene påkaller de Guds vrede og en god dose gammeltestamentlig fordømmelse over mennesker som vil «ødelegge samfunnets fundament: Familien.»

I kommentarfeltene er de ynkelige provokatører, men i sine miljøer er de kongen på haugen. Begge steder skyver de Bibelen og gudsordet foran seg.

Utgangspunktet deres er alltid det samme: Vi kan lese i Mosebok ditt og Paulus’ brev datt om alle mulige lidelser og elendighet som skal ramme dem som våger å trosse Bibelens forbud mot homofilt samkvem. Med hjemmel i Bibelen sprer de sitt budskap, men svært sjeldent møter de teologisk motbør. Det nytter ikke om så alle verdens kjendiser, politikere, kommentatorer og bloggere hadde tatt samlet avstand fra utsagnene. Dommedagspredikanter og kjendiser snakker verken på samme språk eller til samme målgruppe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Daniel Skjevik-Aasberg
Daniel Skjevik-Aasberg Vis mer

Jeg har sett konsekvensene. Unge og gamle som blir drevet mot kanten av stupet for å tekkes kristendommen og «den ene sanne tro». Kvinner og menn som lever et liv i evig fornektelse eller et dobbeltliv ved siden av ektefelle og barn. For noen av dem blir presset for stort. Noen avslutter sitt forhold til menigheten, mens andre avslutter livet. Hvor er moralfilosofene i kristenmannsbevegelsen da? Hvor er dem som snakker om nestekjærlighet, nåde og barmhjertighet? Hvor er de kritiske stemmene som spør «gikk vi for langt»?

I altfor mange år har kirken fortiet og fornektet overtrampene mot homofile og seksuelle minoriteter som en samlet kristen verdensorden har begått i flere århundrer. Ting er på bedringens vei, men majoriteten av verdens kirkesamfunn har ikke sett lyset. Heller ikke alle her til lands.

Hvorfor tar ikke kirken og kristenfolket selv et endelig oppgjør med denne typen teologisk tankegods? Hvor er kirkens medarbeidere, biskoper og prester? Hvor er kristen-redaktørene i Vårt Land og Dagen eller preses Byfuglien? Det eneste vi hører er den øredøvende tausheten.

I sak etter sak blir diskriminering mot homofile og seksuelle minoriteter stående uimotsagt. Eksemplene er mange: I Frelsesarmeen ekskluderes homofile fra å delta i menighetsarbeidet og troslivet. I Normisjon risikerer de ansatte å miste jobben på grunn av sin samlivspartner, mens organisasjonen MorFarBarn leder an angrepet på homofile foreldre og homofilt ekteskap sammen med 36 andre organisasjoner og kirkesamfunn.

Tro kan flytte fjell, men hvem flytter troen? Bibelen og forståelsen av den har til alle tider blitt tolket inn i den tiden vi lever i. Også i kirken finnes det stemmer som slår et slag for et mer humant syn på skeiv kjærlighet. Dem er det all grunn til å hylle. Likevel er de så altfor få og de har tilsynelatende nok med å kjempe kampen i egne rekker.

Med sin taushet kommuniserer kirken og kristenfolket en aksept for holdninger og teologisk tankegods som har et hatefullt og i beste fall diskriminerende preg. Man kan fort få inntrykket av at Kristen-Norge mener at Guds kjærlighet og nåde er akkurat så stor at den passer inn på soverommet for å diskriminere deg og partneren du har valgt. Hvis det ikke er tilfellet bør de ta et oppgjør med homohatet på kristendommens egne premisser.