Kirken og de illegale

ARBEIDSINNVANDRING: De illegale arbeidsinnvandrerne fra øst er rettsløse i Norge. Redningen er den katolske kirken.

FAFO RAPPORTERTE nylig at Norge har fått et betydelig illegalt arbeidsmarked som består av arbeidere fra de nye EØS landene. Opptil femti prosent savner vanlige arbeidstakerrettigheter, som retten til helsetjenester, til sykepenger, til ferier, til svangerskapspermisjon, til arbeidsledighetstrygd, og lignende velferdsgoder. Undersøkelsen viser blant annet at kun halvparten av arbeiderne har et personnummer og derfor faller utenom velferdssystemet i mange sammenhenger. Det er først og fremst den katolske kirken, og til dels fagbevegelsen, men altså ikke myndighetene som de nye europeiske innvandrerne henvender seg til når de har problemer og trenger hjelp. Mange er med andre ord rettsløse, og myndighetene har store problemer med å hjelpe dem så lenge de er illegale. For polakker og andre som arbeider illegalt er frykten for å henvende seg til norske myndigheter enorm, og risikoen for at noe skal gå galt om det oppstår problemer er stor. Arbeidstilbudet både i private hjem og i byggebransjen er stort, og mange arbeidsgivere aksepterer denne illegaliteten fordi den er i deres interesse. Fravær av beskyttelse rammer spesielt kvinnene som stort sett arbeider i norske hjem, hvor de er grovt underbetalte og til dels utsettes for seksuell trakassering av kunder, arbeidsgivere og kolleger. Mange menn, spesielt de som arbeider for utenlandske arbeidsgivere, lever i en ny form for «livegenskap» som Egil Mongstad fra Fellesforbundet uttrykte det. Mange blir lurt for lønningene, har falske kontrakter og er ofte redde for å gå på jobb. Fafo-rapporten viser at ønsket om å arbeide legalt er overveldende, men at uvitenheten om egne rettigheter er stor blant innvandrerne, og at de fleste ikke forstår de arbeidskontraktene de har undertegnet. Norskkunnskapene er meget begrenset.

FORSTÅELIG NOK er LO redd for fremveksten av en ny underklasse når Fafo-rapporten bekrefter at 50 % enten arbeider illegalt eller på det «grå» markedet. Fellesforbundet har gjort en god jobb med å tilrettelegge for noen av dem, men også påpekt hvor omstendelig det norske regelverket og norske prosedyrer er når en prøver å holde seg innenfor lovens rammer. Det viser seg at norske myndigheter har undervurdert de store utfordringene som rapporten avdekker. Å endre regelverket vil ta lang tid. I mellomtiden vil mange, spesielt de som jobber for utenlandske firmaer og som selvstendige, arbeide illegalt eller i gråsonen.Det er først og fremst den katolske kirken de nye europeiske innvandrerne henvender seg til når de er i nød og trenger hjelp. De kommer fra land hvor både troen og kirken har en langt mer sentral plass i enkeltmenneskers liv enn i det sekulære Norge. Polske katolikker utgjør nå over halvparten av alle katolikker her i landet. I tillegg kommer et stort antall litauere, slovaker og andre. I kontakten med kirken er ikke de illegale arbeiderne redde for å bli avslørt eller sendt ut av landet om de beretter om sine problemer. Intet som kommer frem i Fafo-rapporten er overraskende for den katolske kirken i Oslo.

MEN DEN KATOLSKE kirken har på ingen måte de menneskelige eller finansielle ressurser som er nødvendige for å ta seg av alle som ber om og trenger hjelp. Helt enkelt er det for eksempel et stort behov for brosjyrer om juridiske rettigheter på forskjellige østeuropeiske språk. Slikt finnes de lite av i dag. En har heller ikke nok kirker eller prester. I Oslo har en nå ansatt to polske prester. Men prestene er her som sjelesørgere og ikke sosialarbeidere. Kirkene i de forskjellige byer tilbyr likevel både juridisk rådgivning, språkundervisning, religionsundervisning for barn, sosiale tjenester, og rådgivning for alle slags personlige problemer. Men siden så mange av dem som oppsøker kirken, og trenger slik hjelp, ikke er registrerte hos politiet og ikke har personnummer får kirken ikke offentlig støtte for mange av dem som benytter seg av dens tjenester. Hva kan så gjøres? Så lenge disse tilstandene varer - og en må nok vente noen år før dette arbeidsmarkedet har normalisert seg både i forhold til lovmessighet, lønnsbetingelser og integrasjon - bør stat og kommuner yte støtte til den institusjonen som har tillit hos og tilbud til de nye befolkningsgruppene. Det trengs mye mer velvillighet fra myndigheters og kommuners side for å støtte opp under det helt nødvendige arbeid som den katolske kirken utfører i dag. Det koster penger å betale tolker, å gi juridisk råd, å hjelpe gjennom den jungelen et fremmed lands sosialtjeneste er. Å hjelpe rettsløse mennesker i nød er meget ressurskrevende.

FAFO-RAPPORTEN har også et annet viktig budskap: Polakker utgjør nå den største gruppen som ber om familiegjenforening. Det foregår helt uventet en integrasjonsbølge av familier som ønsker å bli i Norge for noen år. Deres barn går i norske skoler og familiene lever sine vanlige liv blant oss. De polske barna trenger overgangsklasser eller intensiv norskopplæring. Til tross for at denne utviklingen kom uventet, er det å håpe at denne siden av integrasjonen, som foregår i legale former, vil være mindre problematisk og traumatisk enn den er for de rettsløse og delvis illegale. Men de trenger også vår hjelp.