Kirken som politisk aktør

Kirkens utspill om en fem år pause i oljeletingen på norsk sokkel har fått en blandet mottakelse i opinionen.

Nytt på nytt gjorde Kirkens engasjement til gjenstand for satire: Som et eksempel på Kirkens innblanding i viktige verdispørsmål varslet de at Kirken nå kom til å engasjere seg for å få paprikaen tilbake på grandiosaen. Man forsto ikke hvorfor Kirken – av alle – skulle engasjere seg i dette.

I Redaksjon En samme uke fikk biskop Olav Skjevesland og generalsekretær i Mellomkirkelig Råd Olav Fykse-Tveit en gylden anledning til å forklare folk dette – i beste sendetid. Men deres utsagn var klinisk frie for teologi.

NRK-journalist Viggo Johansen stilte åpne spørsmål: «Hvorfor vil Kirken være en politisk aktør?» Preses i bispekollegiet innledet: «Fordi saken er så tung. Nå har vi en global klimakrise, og det er så godt forskningsmessig belagt.» Saken er tung. Det er bevist av forskerne. Vitenskapens klimascenario er altså den religiøse begrunnelsen for biskopen. Han slutter fra «er» til «bør», fra vitenskap til religion.

Men som seer forstår jeg fortsatt ikke hvorfor Kirken skal være en politisk aktør i dette. Hvor er Gud oppi alt dette? Hva har Kirkens budskap med klimaendringene å gjøre? Stans i oljeletingen? Ja, kanskje det. Men er det ikke Kirkens oppgave å forkynne sammenhengen?

Olav Fykse-Tveit følger i det samme sekulære sporet. «Det er Kirkens oppgave å gi perspektiver», sier generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd. Men gir de realpolitiske utspillene Kirken nye perspektiver? Eller kunne Natur og Ungdom og et politisk parti ha sagt akkurat det samme? Hvor ligger Kirkens særegne rolle i det offentlige rom som religiøs aktør?

Skjevesland og Fykse-Tveit sine kommunikative strategier iscenesettes som et speilbilde av den moderne sekulariseringen som trenger det religiøse språket tilbake til hellige og private rom.

De har tatt filosofen Jürgen Habermas’ oppfordring om å oversette det religiøse språket til et allment tilgjengelig språk på ordet. Og her mener jeg nøkkelen er til å forstå Jon Almås’ latterliggjøring av Kirkens klimapolitiske forslag: Det ensidig sekulære språket gjør ikke religiøse aktørers engasjement i verdslige spørsmål forståelig. Det kommuniserer ikke Kirkens særegne perspektiver på økokrisen.

Derfor traff Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen spikeren i det samme Redaksjon En-programmet da han sa at Kirken er gode på teologi, og dårlige på teknologi.

For å si med den svenske biskopen Martin Lønnebo: «Jordas redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske åren.»

Men la ikke Kirken kave rundt i offentligheten med den tekniske åren. Da kan oppfordringen om oljeletingens moratorium ende i den kirkelige talens moratorium. Snakk først om Gud. Så kan vi diskutere femårsplaner, oljeleting og nordnorske arbeidsplasser etterpå.